Thulsa etter Papa Doom
Konsertene på utescenen var på alkoholfritt område. Med et øltelt plassert lenger bak, var det stort sett de yngre tenåringene som hang ved scenegjerdene. Thulsa Doom var det siste bandet på utescenen, og da hadde det rukket å bli mørkt, noe som ga den perfekte stemninga for de urtøffe «gamlerockerne».
(Ørsta, lørdag 30. august 2003)
For snart to måneder siden sluttet vokalist Papa Doom. Som Thulsa Doom sier det selv i pressemeldningen har Papa Doom valgt å være mer Papa enn Doom.
Gitarist Doom Perignon (Henning Solvang) har tatt over jobben med å fronte Thulsa, noe gjør han bra. Det var likevel noe som manglet under gruppens konsert på Ørstafestivalen sist helg.
Det at de ikke er fem på scenen lengre, gjør at de ikke blir fullt så brutale. Men Doom Perignon ser desto mer skummel ut enn Papa Doom noensinne kan gjøre!
Svisjlåta Kick Me er en fantastisk låt, men Thulsa Doom er så mye mer. Gutta, kremt… mennene, har øre for melodier, og Shot By Shot Sides er faktisk intet mindre enn en Thulsa-ballade til den grad det kan kalles ballade. En innmari fin en også.
How Hard Can It Be?
Jo, veldig hardt! Thulsa Doom buldrer framover med en autoritet og selvsikkerhet på scenen som er fengslende. Vokalmessig gjør Doom Perignon en god jobb, men stemmen har ikke noe ekstraordinært ved seg, slik Papa Dooms særegne stemme har. Det blir rett og slett ikke like engasjerende å høre låtene med ny vokal.
Derimot skal det sies at han glir rett inn i rollen som frontfigur, og han så ut til å trives riktig så godt. Nytt materiale får vise hvordan dette blir. Riktignok var det kanskje ikke idealpublikumet, men de fikk i alle fall fjortisene til å fly fra side til side med sin lille lek «løp som faen til den andre siden».
Med et så ungt publikum som overværte konserten på lørdag er jeg forundret over hvor høyt lydmannen la lista. Det skal være hardt, og det skal være høyt, men det spørs om ikke lydnivået kan ha tatt tok knekken på et par tenåringsører.
