Majestetisk tristesse

(Rockefeller- Oslo, fredag 12. september 2003)

Med årets utgivelse Waiting For The Moon i bagasjen har britene et ikke uventet satt et fokus på låtene fra denne platen. Det betyr ikke at Tindersticks gjemmer bort tidligere mesterlige bidrag.

Tindersticks kan ikke sies å være direkte spennende å oppleve fra en konsertscene. Til det tillater variasjonen i bandets musikalske tristesse for lite krumspring. Tross dette makter det seks manns store orkesteret å inspirere det tydelig hengivne Rockefeller-publikummet med stor overbevisning. Takket være Stuart Staples‘ særegne og monotone, men dog elegante, vokal, vedvarer en nærmest magisk stemning i salen fra begynnelse til slutt. Legg til Dickon Hincliffes fiolin, og resultatet er et lydbilde av sjelden karakter. For øvrig bidro fiolinisten også på vokal.

Følelsesladet
Tindersticks‘ siste plater mangler til en viss grad særpreg i forhold til gruppens tidligere utgivelser. Dette har en sammenheng med at det meste de gjør nå, har de gjort mer overbevisende før. Låtmaterialet er likevel og utvilsomt jevnt over av en sterk karakter. Det i en grad som i riktig setting fremkaller dyptliggende følelser hos tilhøreren. Ikke minst kom dette tydelig frem under fredagens konsert, hvor publikum stort sett visste å holde kjeft. Magien som ligger i dette bandets musikalske uttrykk, må i så måte nærmest ha hatt en trollbindende effekt på potensielle masekopper, som nesten alltid forviller seg inn på rockkonserter hvor melankoli står på programmet.

Jubelen og honnøren som Tindersticks ble møtte med etter hver låt sto i sterk kontrast til bandets lavmælte melankoli. Men samtidig viste dette en dyptliggende honnør og respekt som er sjelden å se blant dagens bortskjemte konserttilhørere.

Ingen Cash-hyllest
Ikke uventet ble derfor bandet applaudert inn igjen til to runder med ekstranumre, før de til slutt avsluttet det hele med en overbevisende tolkning av Can Our Love?. Det eneste som eventuelt trekker ned det positive inntrykket av Tindersticks på Rockefeller, må være gruppens totale overseelse av at legenden i svart, Johnny Cash, gikk bort samme dag. Om de ikke nødvendigvis tolket en av hans klassikere, burde de i det minste kanskje ha dedikert noe til ham. Tindersticks er nemlig ett av mange navn som utvilsomt har latt seg inspirere av countrylegenden.