Fengende folkrock
(Hulen, Bergen, fredag 19. September 2003)
Jeg må ærlig, likeså pinlig, innrømme at dette var min første Real Ones-konsert, og etter ordet på folkemunne hadde jeg mye å se frem til. Jeg var derfor svært spent da bandet entret scenen klokken 23.40. Det 
åpnet rolig og noe psykedelisk, vokalen virket litt sur men bedret seg utover i låten. Høflig applaus. Ikke det helt store. Like etterpå fikk jeg svar på tiltale, en fantastisk gjennomført Symphony Orchestra vekket liv i både publikum og undertegnede.
Etter nevnte låt var stemningen svært så god på og foran scenen. Real Ones viste at de storkoste seg med smil, takketaler og små komiske krumspring. Scenevante uten tvil; dette elsker de. Sjelden hadde vel et norsk rockpublikum vært så hypnotisert av en fele som da David C. Vogt trødde til med soloene sine. Fabelaktig!
God lyd
Settet var bra bygget opp av det rocka og det mer melankolske som vekslet om hverandre. Til tider holder nok ikke låtmaterialet mål, men det spiller egentlig ikke noen stor rolle når bandet fenger som de gjør. Vokalvekslingen var utrolig bra, trakteringen på et ukjent antall instrumenter likeså og lyden var så fin så fin. All honnør til lydteknikeren.
Etter en nydelig versjon av rolige Waltz, som for øvrig fikk hårene på ryggen til å reise seg, kom oppløftende Short Little While, en fengende låt som rev tak i dansefoten. Publikum danset, Real Ones danset, alle koste seg.
To låter senere kom det rop fra salen. Ønsket ble oppfylt. Bratislava. Ubeskrivelig ekstase! En perfekt gjennomføring av en kul låt. Etterpå fulgte All The Way Back, med fortsatt god stemning, så var det slutt. Bandet bukket og takket til en voldsom applaus fra publikum som ikke var helt fornøyde enda. De ville ha mer! Det fikk de, i form av et orgie i sceneutfoldelse. Soloer i øst og vest, kanskje litt vel mye, men hva gjør vel det når publikum elsket det. Jørgen, David, Ivar, Øystein og Kåre var konger av Hulen denne fredagskvelden.
Låtene ble til tider en tanke intetsigende, og up-tempo-låter, som er Real Ones‘ beste kort som konsertband, kunne det vært flere av. Men i bunn og grunn imponerte gruppen med sin prestasjon i løpet av sitt åtti minutter lange sett på Hulen.
