Rastløs melankoliker

Foto: Johannes Worsøe / Martin Guttormsen

Alle de store byene i Norge har fått besøk av Thomas Dybdahl i akustisk følge. Etter jul kan mindre byer og tettsteder se frem til besøk av den produktive rogalendingen.

– Stray Dogs – en for de rastløse, forklarer Thomas Dybdahl. Han ser ut som roligheten selv der han sitter med tekoppen sin. Men når det gjelder plateutgivelser tar ikke Thomas det med ro – i det hele tatt. Ett år etter debutplaten …That Great October Sound, var Stray Dogs klar, og skal vi tro hovedpersonen selv, er musikken til plate nummer tre allerede ferdigskrevet.
– Målet har hele tiden vært å gi ut tre album på tre år, sier Thomas.
– Det er et eksperiment for min del. Jeg skal tyne meg selv til det åndssvake. Så når den tredje platen er ferdig er jeg nok helt utbrukt – oppbrukt.

Men for Thomas Dybdahl er det å skrive musikk en nødvendighet.
– Jeg må gjøre det. Hvis ikke sprekker jeg. Det er derfor jeg kan tyne det så langt. Etter at jeg er ferdig med å skrive alt er jeg helt oppbrukt. Da følger fire-fem måneder som bare er et sort hull der jeg ikke lager noen ting.

Men det forblir ikke tomt hos Thomas.
– Nei, det bygger seg opp igjen. Jeg tenker først over hvordan jeg har lyst til at det skal høres ut, før jeg begynner å skrive. Stray Dogs var ferdig i mars. Nå er jeg nesten ferdig med album nummer tre, røper han. Knappe to måneder etter utgivelsen av hans andre album.
Hva som skjer etter at tredjealbumet slippes neste år, aner ikke Thomas.

Sjefsmelankolikeren
Det tok sin tid før det begynte å ta av for rogalendingen. Men kritikerne var overbegeistret for debutalbumet, og er ikke mindre begeistret for Stray Dogs.
– Var det skumlere å gi ut plate denne gangen? Etter at det tok sånn av sist?
– Det tok liksom aldri helt av heller, mener Thomas.
– Kanskje med oppmerksomhet, ja… Men nei, jeg tenkte ikke på at det var skummelt da jeg laget denne platen – ikke før én uke før den ble gitt ut, og da hadde jeg jo gitt fra meg all kontroll. Men akkurat da sov jeg ikke så mye, innrømmer han.

Men siden har han gjenvunnet nattesøvnen, for utgivelsen har kun vært en opptur for Thomas.
– Jeg er kjempefornøyd!

Men stemplet som «sjefsmelankolikeren» har han ikke kvittet seg med på sin andre utgivelse.
– Du er blitt kalt melankoliker, sjelfull, harmonisk, et hjerteland – er du virkelig sånn?
– Jeg vet ikke.

Thomas drar på det mens han ler og himler litt med øynene av alle utsagnene om ham.
– Jeg drikker ikke rødvin og tenner alle stearinlysene når jeg skal i studio liksom. Men det er vel når jeg er i den typen humør at jeg er kreativ. Ettertenksom. Jeg pleier å ha litt kulere ting å gjøre enn å skrive når jeg er glad. Klarer ikke helt å ta solskinnsstemningen med meg inn og lage en sang av den.
Men å bli satt i bås av musikkritikere er ikke en tung bør å bære for Dybdahl.
– Det er helt greit. Man trenger alltid en knagg.

Pophelvete
På Stray Dogs har Thomas Dybdahl fått mye god hjelp. Blant annet fra Bertine Zetlitz.
– Er det lettere å få med seg store navn som hennes nå når du har skaffet deg et navn innen norsk musikk?
– Nja, kanskje hun hadde vært uinteressert hvis navnet mitt ikke var kjent. Hun er en fantastisk dame. Jeg er veldig glad for at hun ble med. Hun kan jo gjøre hva hun vil, sier Thomas begeistret.
– Det kan vel du også nå?
– Kanskje det. Jeg fikk masse god hjelp på denne platen. Også fra Frode Gjerstad (kjent norsk jazzmusiker, red. anm.), som introduserer sangen Honey på klarinett. Jeg synes det er veldig kult at han gadd å gjøre det. Jeg var redd han skulle si at han ikke gadd å være med på sånn helvetes pop.

I det hele tatt er det nok godt å ikke være debutant lenger.
– Det blir lettere å turnere nå når jeg slipper den der første overbevisnings-greien. Men jeg slapp jo tre EP-er som ikke solgte noenting før debutalbumet kom. Det ga meg sjansen til å bli moden som artist, mener Thomas.
Men han savner tiden som debutant – litt i hvert fall;
– Jeg nøt godt av å være debutant. Jeg fikk jo en god del oppmerksomhet på grunn av nettopp det.