Stille før stormen

Vi møttes utenfor hotellet han bor på, og det som slo undertegnede umiddelbart var hans avslappende utseende. Som på scenen på So What! kvelden i forkant (for øvrig på klubbens aller siste åpningskveld, red.anm.), virker Thomas Denver Jonsson også denne dagen både smilende og rolig.

Mens vi rusler oppover mot Mono for å slå av en prat, nevner han turnéen som en drøm som nettopp har begynt:
– Vi spilte i Egersund for noen dager siden, og der var det fin stemning. Det lover bra for turneen, smiler han før han fortsetter:
– Det var veldig moro å spille på So What!. Alle bandene jeg liker har jo spilt på den scenen.
I løpet av de neste ukene gjorde han fjorten jobber sammen med de amerikanske låtskriverne Damien Jurado og Rosie Thomas – henholdsvis i Norge, Danmark og Sverige. I tillegg gjorde han selv to minikonserter i noen platebutikker i hjemlandet.

Da vi satte oss ned ved et ledig bord på Mono, falt vi inn på hvor heldig han virker å ha vært med sine valg i det siste. Valg som har medført omtale i musikkmagasiner som Sonic og britiske Uncut.
– Omtalen i Uncut var en tilfeldighet. Jeg sendte dem singelen Then I Kissed Her Softly, og de anmeldte den. Heldigvis ga de den ganske så god karakter, smiler Thomas vagt.

På turne med eliten
Det er heller ikke å kimse av det å få turnere med to av de bedre amerikanske låtsnekrerne i singer/songwriter-segmentet gjennom de siste årene. Thomas avslører at det både er flaks og tungt arbeid som til slutt ga ham den jobben.
– Jeg tok kontakt med deres bookingmanager og spurte om jeg fikk bli med på turen, avslører han og fortsetter:
– Jeg føler vel at jeg har mye til felles med Rosie, mens Damien er en trivelig kar. Men kanskje jeg bare favoriserer søte jenter, smiler Thomas tydelig fornøyd med konklusjonen han har kommet frem til.

Det er ikke spesielt merkelig at folk har begynt å få sans for denne unge svensken, som med sine låter kler sine følelser nakne.
– Jeg skriver når jeg er deprimert, og ut av de tekstene kommer det sanger. Jeg vet ikke om det hjelper… jeg gjør det bare, avslører Thomas, som videre legger stor vekt på at han ikke er en tekniker, og presiserer at det er det som man hører i hodet som gjelder:
– Man trenger ikke masse virkemidler for å få det hele til å fungere. Man skal ikke bare høre etter, man skal føle hva man vil.

Trekker frem norsk jazz
Det gjelder også musikken som Thomas Denver Jonsson hører på når han selv ikke skriver. Han fremhever navn som Will Oldham, turnekollega Rosie Thomas og The Beach Boys. Men også Arild Andersen Quartets plate fra 1978, Green Shading Into Blue, trekkes frem som et joker fra ermet:
– Det er en fantastisk plate, men jeg må innrømme at jeg først kjøpte den grunnet omslaget, sier han.
Han hører også mye på gospel og soul, og ærklærer at The Staple Singers er «fantastisk bra!». Denver Jonsson er naturligvis også svært bevisst at han refereres til utøvere som Drake, Åström, Kjellvander og Buckner.

Etter hvert beveger vi oss inn i dybden til de lydrike smaksløkene våre, og samtalen toner ut i navneslipp og øl. Men selv som utøver innenfor nettopp denne scenen, tør Thomas også vise en viss skepsis til den nordiske singer/songwriterscenen:
– Det kan raskt bli litt for lite sensuelt og litt for introvert. Det er en fare for å synge country når man bor i «folkhemmet». Jeg gjør det selv, og er klar over at dette er å kaste stein i glasshus. Men troverdigheten kan stå for fall, hvisker han før han avrunder samtalen med fasitsvaret:
– Christian Kjellvanders Songs Of Soil er i alle fall bra!

Etter vårt møte drar Thomas Denver Jonsson videre på turne med sine amerikanske musikervenner, og har i etterkant blant annet blitt anmeldt i Sonic til godt over ståkarakter. Og det kan se ut til at hellet har fulgt Denver Jonsson videre på turneen. Snart ser vi han kanskje igjen på en norsk scene. Det ville i alle fall ha vært hyggelig.

NB! Albumet Hope To Her, som Thomas Denver Johnson har gjort sammen med sitt faste band The September Sunrise, kan skaffes gjennom Kite Recordings nettsider: www.kiterecordings.com.