Veteraner i startgropa

I år har det blitt sluppet et mesterverk av en jazzplate. En plate som fyller landskapet mellom den nye elektroniske jazzen med kurs for dansegulvet og den mer tradisjonelt instrumentale jazzformen. Esbjörn Svensson Trios Seven Days Of Falling er ikke bare et godt jazzalbum, men det er også en utgivelse som henter grep og detaljer fra folkemusikk og samtidsmusikk såvel som fra pop og rock. Noe som resulterer i musikk som hører like godt hjemme i vers/refreng-tradisjonen som i klangrik improvisasjon.

Den svenske gruppa fant altså hverandre i sin nåværende form for over ti år siden. Bassist Dan Berglund ble med i mai 1993, og sammen med pianist Esbjörn Svensson og trommeslager Magnus Öström ga de allerede noen måneder senere ut sitt debutalbum.

Gruppas frontmann kunne ikke stille til intervju, men det gjør ikke noe etter som det raskt viser seg at gruppas to andre medlemmer, Dan Berglund og Magnus Öström, mer enn nok klarer å fylle tomrommet etter karen som ga trioen sitt navn.

Nå også på DVD
– Jeg måtte bare begynne å pugge låtene umiddelbart, flirer Dan.
Siden den gang har de kommet med åtte skiver, hvor de fleste har blitt møtt med glitrende kritikker både hjemme i Sverige og i det internasjonale jazzmiljøet.
– Nå gir vi også ut en DVD, sier Magnus og fortsetter;
– Det er jo så i vinden og det føles like greit å gi ut en slik utgivelse som en vanlig konsertplate.

Det som egentlig skulle begynne som en liten reportasje for svensk fjernsyn endte dermed opp som en helaftens konsertfilm – med en del ekstramateriale. De to bryter inn med tydelig stolte replikker:
– Et selskap ved navn Barracuda ville gjøre opptak av konserten og de gjorde det så bra. De hadde pokker med seg fem-seks kameraer.
Magnus legger til at de til og med fikk plata mastret i Abbey Road Studios, så her har det tydeligvis ikke skortet på noen ting.

Opererer som popmusikere
I begynnelsen opererte Esbjörn Svensson Trio som jazzmusikere ofte gjør: I vilt samarbeid med mange andre band.
– Du må jobbe i masse band til å begynne med, sier Magnus.
– Det er den eneste måten man tjener nok penger til å livnære seg på.
Men i løpet av de siste årene har disse musikerne valgt å satse fullt på bandet, og oppfører seg mer som et popband enn som tradisjonelle jazzmusikere. Det er en pakke som øves sammen og leveres publikum, blir det hevdet. Og formelen må ha fungert, for den har i alle fall resultert i en rekke musikkpriser med titler som nesten kan bli for mye for en lekmann å uttale.

Listeryttere
Dette er nok et resultat av at Esbjörn Svensson Trio nærmest kontinuerliger er ute på turne:
– Vi har vært nesten vært på tur helt siden mai i år, bekrefter Dan.
I løpet av intervjuet får vi følelsen av at de kun er hjemmom i Sverige i blant for å besøke familie og spille inn plater før de igjen rykker ut på turne. Dette har resultert i at de begynner å trekke en del høyere salgstall så vel som utsolgte konserter rundt om i Europa. I Sverige alene ligger salgstallene på rundt ti tusen solgte enheter for hvert album. Som er et relativt høyt tall da ordinære jazzutgivelser normalt går ut i opplag i en størrelsesorden som ligger i underkant av tusen plater. Dette bekreftes også ved at Esbjörn Svensson Trio i større grad enn sine jazzkolleger er inne på Topp 20 med sine album i Sverige. Denne trenden ser også ut til å være oppnåelig i land som Frankrike og Tyskland, hvor de også har oppnådd akseptable plasseringer på salgslistene.
– Det er litt vanskelig å si med Storbritannia, men vi solgte ut Royal Festival Hall når vi var der under London Jazz Festival. Og der er det plass til rundt to- og et halvt tusen mennesker, medgir Magnus.

Når slike resultater oppnås etter flere års hardt arbeide, er det nesten så man spør seg om det hele har vært planlagt fra starten av. De to mener at det heller er snakk om en miks av flaks og hardt arbeid.
– Det hele kommer an på innstillingen man har. Vi spiller gjerne på andre scener enn de tradisjonelle jazzscenene… vi kan egentlig spille over alt, mener Magnus før han tar opp tråden:
– Vi venter ikke at folk skal finne oss. Vi går heller ut og møter folket der de er. Heldigvis har vi klart å finne frem til riktig type mennesker.

Dan og Magnus poengterer også at de har vært heldige med teambyggingen sin. De har funnet frem til bookingagenter og et plateselskap som jevnt over har vært positive og brent for bandets sak.
– Det eneste vi aldri har gjort, er å inngå kompromisser om musikken vår, avslører Dan:
– Det hadde bare blitt helt feil.

På turne med k.d. lang
Det å være mer kjente fører uomtivistelig til det å spille på stadig større scener. På bandets USA-turne i sommer var de oppvarmer for selveste k.d. lang, og fikk spilt for tretten-fjorten tusen mennesker.
– Det gikk overraskende bra, selv om vi kommer fra små klubber, sier de to.
– Man vender seg til det, og kan beholde klubbenes intimitet.

Selv med et publikum som i stor grad ikke visste hvem de var, følte de at de klarte å gripe til seg en god porsjon oppmerksomhet. De har også bare lovord å si om k.d. lang:
– Hun er en strålende entertainer! Se bare på hvordan hun fanger sitt publikum, avsløres det og de to svenskene virker stolte over at de ikke fikk jobben fordi plateselskapet ville det, men fordi k.d. allerede var stor tilhenger av bandet og allerede eide flere av platene deres.

I omtaler av bandets siste utgivelse, Seven Days Of Falling, har det blitt trukket frem referanser til sjangre så langt fra hverandre som folkemusikk, klassisk og rock’n’roll. Esbjörn Svensson Trio tar selv denne referansejakten med stoisk ro:
– Det er vanskelig å si hva som trekker frem alle disse assosiasjonene men vi har jo spilt innenfor alle de nevnte sjangrene, sier Magnus og utbroderer bare den erfaringsbase bandet sitter på som band og enkeltindivider.
– Dessuten er jo referansene forskjellig fra lytter til lytter. En rocker vil høre rockelementene i musikken, mens en som liker folkemusikk vil kjenne igjen detaljene fra sitt felt.
Det hele spiller til syvende og sist bare på Esbjörn Svensson og hans låtmakeri.
– Esbjörn skriver veldig melodisk, samtidig som noe bak disse vakre melodiene vil ut. Det ligger noe skjevt og skrikende skjult i bakgrunnen. Vi liker de vakre melodiene, men tilfører musikken noe som både er skjevt og intrikat.
– Og det er kanskje grunnen til at folk tiltrekkes av musikken, avrunder Magnus.

Esbjörn skriver alle låtene, mens Dan og Magnus tydelig lar seg imponere over hans låtsnekkeri:
– Hadde det vært meg, hadde jeg følt forventningene i mye større grad enn hva Esbjörn gjør, hevder Magnus.
– Men han merker det ikke. Han bare skriver hele tiden, før han leverer skissene til oss som om vi jobber sammen.
Selv etter åtte album føler de at de er i startgropa:
– Av og til føles det som om vi fremdeles sitter i øvingslokalet og er bare unguttene, smiler han før han forklarer:
– Det er forunderlig at desto mer man lærer seg, desto mer uvitende er man egentlig. Man blir ydmyk av sånt…

Det vanselige tittelvanget
Når praten først faller inn på musikken til bandet, er det naturlig å spørre hvordan de klarer å lage titler på en strengt tatt en instrumental plate. Sigur Rós og Supersilent er eksempler på band som har valgt vekk nettopp dette. Tittelforsvarer Magnus griper igjen ordet og forteller om hva som førte til valget av tittelen Seven Days Of Falling:
– Tittelen til platen kom som en assosiasjon til musikken på tittelsporet. Vi prøver hele tiden å miste, eller slippe kontrollen. Hver gang vi gjør musikk, prøver vi å falle eller miste kontrollen. Det gjør det hele mer spennende, synser han, og fortsetter tydeligvis engasjert av temaet:
– Jeg forstår hva disse andre vil når de dropper titler, men vi føler vi gir lytteren en dytt i riktig retning, og gir dem dermed noen kroker å henge sine tanker på.

Tungrockalibi
Et rutinespørsmål fører diskusjonen inn i en høyst uventet retning. På spørsmål om hvilke navn de selv vil trekke frem som kilder til inspirasjon, avslører Magnus:
– Det er jo så mange, men det finnes selvfølgelig milepæler…
Dan overtar:
– En som alltid har inspirert meg er Geezer Butler i Black Sabbath.
Intervjuer mister litt fokus, for er det ikke nå de burde ha trukket frem navn som få eller ingen har hørt om? Istedet fortsetter han smilende:
– Så er det jo en annen på samme bokstav; Geddy Lee fra Rush! Han er jo utrolig.
Begge er bassister med solid forhistorie i den hardere delen av rocken. Magnus nikker anerkjennende før han raskt sier til Dan at Deep Purple er i byen. En kort prat om en av hardrockens giganter følger, hvor konklusjonen blir at de gamle rockerne nå bare kan karakteriseres som skygger av sitt virkelige jeg.
– Deep Purple er en av de tingene både jeg og Dan er store tilhengere av, forklarer Magnus før han selv trekker frem Mitch Mitchell fra Band Of Gypsys og Squarepusher som to av sine inspirasjonskilder:
– Man hører vel egentlig bare på det man selv liker? Selv er groove viktig for meg, avslutter han.

Hvordan makter Esbjörn Svensson Trio å låte så eget som de tross alt gjør på Seven Days Of Falling? Med sitt unike uttrykk har Esbjörn, Dan og Magnus skapt noe eget ut av et lite lydbilde. Forklaringen ligger i at det hele nesten er intuitivt:
– Vi har spilt lenge sammen og spiller nok ganske likt, forklarer Magnus før Dan overtar:
– Vi fokuserer energien vår i samme retning. Ikke bare når vi spiller, men når vi i det hele tatt er sammen.

De to mener det er viktig med integritet, men det er vel så viktig å ha store ører. Og evnen til å lytte til hverandre.
– Vi er trygge sammen, og det gjør også mye godt for vårt risikkoarbeid når vi spilller. Derfor våger vi å slippe oss mer løs, forklarer Magnus. For det hele går ut på hva man tror man kan tilføye:
– Det spiller ingen rolle om man bare plystrer eller leier inn et helt lokomotiv, smiler de to svenskene avslutningsvis:
– Det viktige er hva man føyer til i helheten. Man er tross alt et lag og et lag influerer hverandre, et lag spiller sammen.
Det kan faktisk ikke sies bedre.