Når giganter møtes

(Blå, Oslo – onsdag 7. januar 2004)

Det ble riktignok aldri fullt på Blå denne kvelden, men i det duoen går på scenen er det likevel en fin stemning i salmørket. De to er, sammen med Maja Ratkje, arrangører av All Ears – festivalen for improvisasjonsmusikk.

Favner vidt
Etter en kort introduksjon av festivalen, ryker de i gang med et timeslangt sett som klatrer fra stille knitring og lave cymbaler til massivt torden fra trommer, støyvegger og loops. Det er vanskelig å definere hvordan settet er satt opp; om de i det hele tatt har en plan for hva som skal skje. De favner vidt og som giganter tramper de av og til feil, men drivet beholdes. Enten griper samplinger og effekter fra Marhaug eller Nilssen-Loves trommevirvler rytmen og holder den skakt til stede uten å virke begrensende.

Starter forsiktig
I begynnelsen av settet er det hakkende og forsiktig. Det ser ut som om de tester farvannet de er i ferd med å trå ut i. Uten et nikk eller eneste blikk veksler de om å gripe roret for hvor musikken skal fare. Det glir tydelig frem at de to er vant med å jobbe med det spontante uttrykket – måten de veksler kurs på virker så uanstrengt at det nesten ser innøvd ut. I et øyeblikk har Marhaug en basseffekt som slentrende hakker bunnen inn i lydbildet, mens man i det neste har en stødig beat fra Nilssen-Love som styretone. På dette fundamentet legger duoen sine spontane grep.

Utnytter instrumenter til fulle
Marhaug står denne kvelden som en befriende antitese til sine samtidige. I en hverdag som setter stadig større opphausing rundt ord som avantgarde, elektronika og beats ser det ut til å ha blitt stadig mer populært å ta med seg en Apple laptop opp på scenen. Med kun en gitar, noen effekter og en diktafon jobber han frem støybilder og lydlinjer. Ved sin side sitter Nilssen-Love bak et trommesett som brukes til fulle. Ved å bruke kjettinger, løse cymbaler, trestykker og selve settet skaper han en lydstorm som sier klart fra hvor skapet skal stå.

Tøyer sjangerbåsene
Det uttrykket denne duoen finner frem til kan vel knapt kalles jazz, men samtidig er det likevel kanskje nettopp det de spiller. De tøyer og bøyer i sjangervegger og river opp grensene mellom rock, jazz og elektronika. Tidvis spiller de mot den stille vakuumknitringen til Jazzkammer, mens de like etter er midt oppe i et feedbackinferno som låter like inspirert av frirocken til Scorch Trio som av King Crimson. De beholder et driv gjennom hele konserten, og de faller sjelden gjennom med formålløs klimpring. Det er mildt talt vanskelig å beskrive; man sitter igjen med elektriske hjerterøtter og et smil klistret til kroppen.

Det ender med et smil fra karene i det diktafonen til Marhaug legger frem den samme støylinja gang på gang. Med et klikk på stop er det slutt. Stillheten og takknemlig applaus erstatter duoens lydvegger og stereolandskap. Nå er det stille noen dager før stormen virkelig bryter løs med pomp og prakt i midten av januar. Vær der med åpne ører!