Greit, men tamt fra Flaata
(Tegelverket, Det Akademiske Kvarter, Bergen – torsdag 5. februar 2004)
Midnight Choir er bandet som til nå har levert fem album, der samtlige holder meget høy kvalitet. Man vet også hva man får på en solokonsert med bandets frontfigur Paal Flaata; det blir stemningsfult, det blir vakkert og det blir tidvis rått. Men hva mer?
Tegelverket på Kvarteret var ikke akkurat sprengt denne torsdagskvelden. På det meste var det kanskje sytti mennesker tilstede, hvor femti syntes å være ihuga fans av Paal Flaata og/eller Midnight Choir.
Settingen var med andre ord definitivt ikke optimal. Det var høylydt snakking bak i lokalet (suprise!), og oppvaskemaskinen i baren sørget også for uro. Paal Flaata, som for anledningen stilte med Gøran Grini på piano, leverte imidlertid en grei konsert med et godt innslag av Midnight Chor-låter.
The Ballad Of Emma DeLoner fra Olsen’s Lot og tittelsporet fra Amstedam Stranded var for denne anmelderen to utvilsomme høydepunkter denne kvelden. Men også vakre Mercy On The Street og ekstranummeret Wicked Game satt begge som en kule.
Bare koselig og greit
Paal Flaata er utvilsomt den beste og mest komplette sangeren vi har i denne sjangeren i grenselandet mellom rock-, blues- og country i Norge. Noe han til fulle fikk bevist gjennom enkelte av låtene under denne forestillingen. At han også trives med å reise rundt og spille var også tydelig. Men det tok liksom ikke av. Det blir litt vel mye hummer og kanari. Den mørke og nærmest akkopalyktiske stemning som Midnight Choir er mestre i å mane frem, det får ikke Flaata til på egenhånd. Magien fra sangen forsvinner, og det blir bare koselig og greit.
Oppsummert: Konserten var grei den, de (få) tilstedeværende koste seg, men noe mer ble det ikke. Det er synd om Paal Flaata skal ende som en frustret Åge Aleksandersen som reiser fem hundre mil i uken for å spille for tretten tilskuere. Mitt råd er: Sats heller på Midnight Choir, Flaata, det er der du hører hjemme og det er der fremtiden ligger.