Et møte med Dadafon uten diktafon

For de fleste av våre lesere er kanskje Dadafon enda et nytt navn, men det bør ikke være holdningen særlig mye lenger. Siden de fant sammen under navnet Coloured Moods på midten av nittitalet har de hatt kritikernes lovord under armen. Med sitt forrige album Visitor, ble fokus endret noe, men teften for å lage god musikk svek dem ikke og det er et enda mer samspilt band som stiller seg frem i scenelyset nå.
– Vi var litt hemmelige før, forklarer gitarist Jostein Ansnes, bandet ble startet som et prosjekt av bassist Martin Smidt.
Musikerne som skulle bli Coloured Moods ble håndplukket av Smidt og baserte seg på sin felles lidenskap for afrikansk musikk.

Det var en gang et band
De beskiver de første årene som ganske prosjektorienterte og vokalist Kristin Asbjørnsen beskriver det slik:
– Før holdt man på i to uker om gangen og skaffet seg fem jobber i semesteret.
De er klare på det faktum at de etter deres album Can’t Stand Still fant ut at de sto ved et veiskille.
– Etter det albumet ble det et halvår med endringer, sier Jostein før han fortsetter med å forklare at de før bare hadde vært med ’på lasset’ mot at de nå styrer bandet i den retningen de vil det skal gå.
De ville la det gå mye lenger enn å bare spille for sitt faste publikum og Kristin presiserer:
– Det er bedre å utvikle seg enn å terpe på de samme gamle sangene i flere år.
EP’en de utga i forbindelse med Visitor regnes av bandet som det definitive vendepunkt.

Siden utgivelsen av deres forrige album har det vært en del endringer i bandet, men de er raske med å preisere at det hele skjedde ganske så rolig.
– Man finner ut at man ikke lenger kan koste på seg å ha en fast jobb – man må satse, forklarer Kristin.
Det går sjelden å kombinere familie med å være musiker på dette nivået, forteller de før den nakne sannhet avsløres:
– Å forsvare det å ikke tjene penger kan være vanskelig.
I en setning setter de ord på det spranget fra å være et lovende band, til å høre inn i den øverste ligaen.

Carpe Diem!
De satser virkelig på dette albumet. Der de i anledning Visitor kun gjorde litt promotion tar de nå for seg alt av medier og kommunikasjonskanaler.
– Desto bredere nedslagsfelt vi har med musikken, desto større oppslag får man i mediene, sier Jostein i et forsøk på å forklare en av fordelene med å jobbe med den grensefri musikken Dadafon er i ferd med å vikle ut av seg.
Dette vises nok også for mannen i gata da bandet tidligere kun fikk ett og annet intervju på P2.
– Noe som i og for seg er kult, sier Kristin og smiler, det er det forumet jeg liker best.
Men denne gangen dukker de opp i alle aviser, på skjermen og på eteren.

En ting de ser ut til å forklare på en skikkelig måte er den tidligere mangelen på bass.
– Jeg elsker bassen, sier Kristin men de mener likevel at de ville vært et helt annet band hadde det vært bass med fra begynnelsen.
– Uten bass må man bytte på å ta den rollen i det fletteverket som er musikken, forklarer Jostein før han fortsetter, det krever mer av instrumentene – man må tenke nytt. Gitaristen i King Crimson, Robert Fripp, bruker begrep som disiplin og det er viktig at man vet hvilken rolle man skal ta i øyeblikket.
Denne endringen i både sammensetning av bandet og musikalsk fremtoning er en viktig del av Dadafon.
– Hvis man avslører for mye i starten, har man ikke mer å vise frem senere, sier Kristin når intervjuet snur inn på bandets forkjærlighet for kontraster.
Der de før tenkte mer i åpne landskper er de i løpet av de siste albumene blitt mer oppmerksomme på vers og refreng. Disse to forskjellige måtene å forholde seg til musikken sin på bidrar til å gjøre Dadafon både sær og allmenn på en og samme tid.

Den gode melodi
De er alle glade i hva man definerer som world music, men insisterer på at der de kanskje før var et norsk band som spilte musikk inspirert av sine kilder, er de nå i større grad blitt et band som tar sine egne erfaringer med inn i de afrikanske og amerikanske lydbildene de er så glade i. På tross av at de gir vers og refreng mer oppmerksomhet, er de likevel klare på at de ikke mener det er bevisst kommersielt.
– Hva er egentlig kommersielt?, spør Jostein før han sier smilende, det er ikke sånn at vi sitter i studio og prøver å skrive musikk som skal passe inn i bestemte trender. Nei, vi søker bare den gode melodi.

De avkrefter raskt at tiden borte fra scenelyset har vært pauser for bandet,
-Både Kristin og jeg har jobbet ganske kontinuerlig med Dadafon siden I Can’t Stand Still, sier Jostein.
Selv om det kanskje for lytterne ser ut til å ha vært pauser i bandets utvikling, er de to ivrige etter å påpeke at det er en retning og en rød tråd gjennom dem alle sammen.
– Lydbilde og arrangement er viktige bestanddeler i Dadafons uttrykk, svarer de før de fortsetter, samspill er viktig. Det tar tid å groove sammen, være seg det er AC/DC eller noen andre. Etter hvert som tiden går, trekker man samme vei alle sammen.

Maritime referanser
Når undertegnede trekker frem de maritime assosiasjonene til både platas tittel og deres presseskriv, smiler de og trekker frem sine tanker til plata.
– Den ble jo spilt inn i studioet vårt på havna, svarer Kristin men legger ved noen ekstra referanser, ei havn er jo beskyttelse, avskjed og inngangsporten til nytt land også.
Hun trekker også fram at kontrastene i været i Trondheim er tydeligst nede ved havna. De legger ikke frem dette som en årsak til bandets kontrastsøkende musikk, men er likevel et godt bilde på bandets uttrykk; det lindrende og det kjempende.
– Man trigges jo av sine omgivelser, smiler hun før Jostein konkluderer:
– Plata hadde nok blitt annerledes hadde den blitt spilt inn i et kjellerlokale.

Bandet er i disse dager på turne over land og strand, ”det blir mye kulturhus” og holder seg på veien fram til påsken. De har enda hovedfokus på hjemlandet, men med Universals gode rykte for artister innen deres sjanger, er de likevel optimistiske med tanke på den videre ferden ut i verden. Ta fri fra hverdagen den kvelden de spiller i et lokale nær deg og opplev noe unikt!