Voodoopresten

(Garage, Oslo – torsdag 22. april 2004)
Foto: Knut Neerland (ketil@panorama.no)

The Sensational Shrines entrer først scenen med en fremtoning som et middels nerdete jazzband. Orkesteret består av en tremanns blåserekke i tillegg til gitar, bass, trommer og orgel. Det er bare menn og alle er kledd i sorte T-skjorter og bukser. Idet hovedpersonen inntar scenen skiftes derimot inntrykket radikalt.

King Khan sjøl er iført dress og har en maske som minner om den fra Silence Of The Lambs over ansiktet. Dessuten geleides han av sin personlige danser, Lady Bamboorella, og har en voodoostav i høyre hånd (litt som stokken til Hank von Helvete, bare lengre og med en dødningeskalle på toppen).

Soultrain til himmelen
Kongen og bandet hans spiller soulrock. Det er en veldig primal type soul, og ikke minst er den blanda med funk slik den antagelig ble spilt i James Browns nabolag. Mye hes hyling i vokalen med andre ord. King Khan og bandet er en energibombe helt utenom det vanlige. Tempoet er tett og raskt den drøye timen konserten varer. Kun en ballade avlaster rockefoten. Denne introduseres naturligvis med ”This one is for the ladies” som etterfølges av skriking fra damene i salen. Et par ganger i løpet av konserten er Khan nede hos publikum og rocker rundt. Mannen har et spinnvilt kroppsspråk som smitter ut i publikum.

Garage er bare litt over halvfullt denne torsdagen, men de fleste samler seg heldigvis rett foran scenen så stemningen er det ikke noe å si på. Syns for øvrig den tidligere So What!-kjellern har blitt et bedre konsertlokale etter at Garage overtok. ”Øya” med lydutstyr som før dominerte midt i rommet har blitt fjernet, noe som skaper mer plass og luft.

En stemningsfaktor som fortjener et par ord er Lady Bamboorella. Hun var utstyrt med dusker, men det er trygt å si at hun er lysår fra duskedameprototypen i amerikanske high school-filmer. Danseteknikken hennes kan best beskrives som unik. På et tidspunkt i konserten oppfordrer Khan publikum til å knipse høyest mulig for å skape rytmen til Lady Bs «milkshake”. Kelis; gå hjem og vogg!

Chief Khan
Det er å lese på artistens hjemmesider at King Khan vanket med indianere under oppveksten i Lousiana. Av dem lærte han visstnok voodoo. Hva som er faktakunnskap og hva som er mytemateriale rundt mannen er ikke så lett å avgjøre. Temmelig sikkert virker det derimot at han er gladgal, en vanvittig entertainer og karismatisk til tusen. Han lyder forøvrig også navnet The Maharaja Of Soul. Orkesteret er bunnsolide musikere og slett ikke dårlige på sceneshowet de heller. Bandet har hatt en omfattende europaturne til tross for at det er nærmest ukjent, så nå gjelder det å se om det kan følges opp med platesalg. Jeg har dessverre ikke hørt noe studioalbum av King Khan ennå, men etter å ha opplevd torsdagens konsert, samt konserten på Mono sist oktober, er det nesten umulig å forestille seg at de kan være noe annet en veldig, veldig bra. Albumet Smash Hits er å få tak i nå. Her er det grunn til å glede seg.

Bandet bli ropt på scenen igjen etter å ha gått av første gang. De spiller fire ekstranummer (hvorav ett er noe som faktisk ligner en ska-låt), og det er vanskelig å gi slipp på dem. Trøkket og dansetekket sitter til siste tone. Den som går glipp av King Khan And His Sensational Shrines neste gang de spiller i Oslo, har rett og slett driti seg ut. S-U-P-E-R-N-A-T-U-R-A-L, for å sitere Khan…