Svensk stjerneskudd i smia

(Smeltehytta – Kongsberg Jazzfestival, Kongsberg – lørdag 3. juli 2004)
Foto: promo

Forrige gang denne anmelder hadde glede av å se Jonas Kullhammar, var som oppvarming til en konsert med The (International) Noise Conspiracy under Oslo Jazzfestival. Der viste han sin åpne visjon ved senere å ta med seg saksofonen inn i musikken til de svenske rockerne. Resultatet ble en av de mest dansende konsertene under festivalen det året. Dermed var det med mye glede og spenning i kroppen før tok turen gikk til Smeltehytta i Kongsberg denne lørdagsettermiddagen.

Flott arena
Smeltehytta føyer seg pent inn i rekka med nydelige konsertarenaer under årets Kongsberg Jazzfestival. Stedets avlange arkitektur med rød mur og bueganger gir en assosiasjon til et stille kirkerom. Scenen var bygget opp i enden og ventet stille i varmt, gult lys på at det hele skulle begynne.

Stille og langsomt fylles rommet opp av mennesker, og etter en liten forsinkelse slukkes lyset mens bandet nærmest marsjerer ned midtgangen. De inntar scenen, men Jonas Kullhammar selv stiller seg først på kanten og lar i stedet bandet skyve i gang og legge fundamentet.

Settet sirkler rundt den jazzen som i sin tid trådte frem i kjølvannet av den allmektige John Coltrane. Men disse musikerne gir uttrykket sin egen lille vri med sin nordiske forankring. Det føles som om norske jazzmusikere ofte får assosiasjoner til fjord og fjell knyttet til seg når de spiller. En del svenske jazzmusikere møter gjerne den svenske folkemusikken i døra ved de samme anledninger. I hvert fall synes vi å høre noe av det samme i lydbildene til band som Esbjörn Svensson Trio og denne kvelden også i spillet til Kullhammars kvartett.

Bandet synes å ha blitt godt sammenspilte og legger frem en rekke tekniske detaljer som fremkaller både smil og setter rockefoten i gang. Flere egne utspill fra bandet viser dette på en aldeles utmerket måte.

Skiller seg ut
Men det er først og fremst en opplagt Jonas Kullhammar som skiller dette ensemblet fra resten av hopen. Hans komposisjoner og improv legger lista høyt for det som måtte komme. Og med en frisk spillestil og klare detaljer, gjør han seg fortjent til sin status som stjerneskudd i den svenske jazzverdenen.

Likevel er det vanskelig å fri seg fra å savne noe her. En følelse av at det hele er bundet inn i rammer som binder kvartetten mer enn de frigjør melder seg. Det låter riktignok både flott og feiende, men den intensiteten og de overraskelser som ligger til grunn for en konsert av et band som eksempelvis Atomic (som spilte tidligere under festivalen, red.anm.) virker ikke å være til stede her. Det blir mer hyggelig enn morsomt.

Likevel viser denne kvartetten at de befinner seg i toppen av nordisk jazz. Noe som kan understrekes med bandets fine komposisjoner og lettbente detaljer i musikken. Det er med andre ord ingen grunn til å gi opp Jonas Kullhammar. For denne mannen er fremdeles et stjerneskudd som er på vei oppover.