Det gode, det onde og det stygge

(Parkteateret, Oslo – mandag 16. august 2004)
Foto: Promo

Enkelte konserter har definitivt vært vel verdt å få med seg. For eksempel gjelder det Pearl Jams legendariske forestilling på Alaska i 1991 og Jeff Buckleys opptreden på Cruise Café noen år senere. Men også Supersilents besøk på Parkteateret denne mandagskvelden i august går inn i historien og føyer seg pent inn i dette celebre selskapet av konserthøydepunkter.

Bortsett fra det lille ekstra som ingen helt kan sette fingeren på, har ikke disse tre navnene spesielt mye til felles sånn generelt sett. Det merkes kanskje i luften, som blir tettere og farget av forventninger som innfris. Eller så kan vi se det gjenspeile seg gjennom fornøyde mennesker i salen. Slik ble det nemlig i går da scenen eksploderte i lyd, lys og bevegelse.

Blir film
Supersilent har en stund hatt planer om å legge sitt sceneuttrykk på film. Mannen med de mange talenter, Kim Hiorthøy, hadde fått jobben med å fange bandet på rullen og stilte derfor med tre kamera og et lite, men effektivt crew foran scenen. Utenfor vokste køen foran døra raskt og det var tydelig at mange ville få denne begivenheten med seg. Vel inne ble det tydelig at dette skulle bli en varm affære. Lokalet ble kjapt fylt opp, bare kort tid etter innslipp.

Hiorthøy selv virket uanstrengt foran et forventningsfullt publikum som nesten oppførte seg som om de var på kino. Noen humørfylte replikker senere løste dem ut en latter som fjernet mye spenning mens praten gikk om løst og fast over hele salen.

Stemningsfylt
Det ble imidlertid raskt stille da musikerne kom på scenen. Lyset ble senket, de tre kameraene begynte å rulle. Snart ble lyset fra scenekanten rettet opp mot de fire, og det eneste som skilte oss fra det totale mørke.

Den eminente Arve Henriksen tar kontroll nesten før applausen får lagt seg, og skyver fra land med et dempet og lengtende blåserparti. De tre andre bandmedlemmene la seg tett opptil ham, men sørget for at de aldri trampet over hverandre. Etter flere år som spontane lekekamerater vet disse menneskene også godt hvor de har hverandre. For denne gjengen trår sjelden eller aldri feil.

Som med mange andre band som jobber med instrumentalmusikk, dreier det seg også i Supersilents tilfelle om å bygge opp til et klimaks som utløses før det hele tones ut i stillhet. Men der bandets samtidige følger nærmest lineære ruter, er det aldri helt klart hvor de fire kommer til å ta veien. Dette skyldes nok gruppens totale bruk av improvisasjon. Her er nemlig ingen ting forhåndsdefinert. Dette fører til et spennende veivalg som fører publikum gjennom mørke skoger, fram over neonbelyste gater og inn i den totale apokalypse.

Skjørt og sårt
Settet ble definert av tre lange innslag, som hver for seg varte nærmere halvtimen. Det gikk fra å være utrolig skjørt og sårt, med kun enkle tangentslag fra Ståle Storløkken eller støyeffekter fra Helge Sten. I baksetet lå de deilige trommene til Jarle Vespestad, som tidvis trippet på tå over cymbalene. Men han banket like gjerne løs på de tunge trommene, og dannet dermed et mektig og massivt fundament sammen med støybildene til Sten. På toppen av det hele lå Storløkken og Henriksen, sistnevnte alltid like imponerende på trompeten sin. Mannen er rett og slett et talent av verdensklasse. Han blåser like gjerne som han synger gjennom hornet sitt.

Skummelt tøft
Denne nysgjerrigheten, følelsen av å tøye grensene for seg selv og sitt instrument, er kanskje noe av det som gjør Supersilent til ett av landets desidert mest spennende band. De våger der mange andre nøler. Det fører til at Henriksen skriker inn gjennom trompeten og får frem grufulle hyl midt inne i kakofonien av effektpedaler, bankende trommer og Storløkkens tangentalarmer. De bildene som Supersilent maner frem, trekker like gjerne veksler på den vakreste nordiske jazzen til den slemmeste europeiske støymusikken. Tøft, men på samme tid skummelt.

Mens bandet rullet over salen, tikket de tre kamerane ustanselig, mens det hele tiden ble byttet ruller med film. Flere menn og kvinner jobbet rundt de tre, og lyden av film som ble laget blandet seg med bandet, salen og rommets egen lyd. Lyset flerret over scenen; strober, flerrende blitz og varmt lys vil nok være med på å sette atmosfæren i Hiorthøys sluttresultat. Denne anmelderen fikk nærmest følelse av å være til stede under en hendelse på høyde med The Bands siste konsert, filmet av Martin Scorcese, eller Jim Jarmuschs dokumentasjon av Neil Young. Så sterkt var det faktisk.

Skapte harmoni
Supersilent avsluttet med et deilig messende nummer og takket for seg foran et tydelig begeistret publikum. Men de slapp ikke med det. Musikerne ble kalt inn igjen av trampeklapp og plystring. Da de satte seg ned viste de nok en gang sin evne til å variere. Fra å gå fra det massive og monotont støyende, la de seg nå helt ned. Vespestad rørte ikke trommene, men satt heller bak og nøt det stille harmoniske lydbildet de tre andre la frem foran ham. Nesten sakrale linjer av lyd krøp frem fra tangenter og effektbokser, og Henriksen plasserte til sist trompeten på toppen av det hele. Slik gurglet de frem en stund, men etter noen minutter var det bare effektene igjen før de stilnet helt og lot applausen ta over.

Så var den begivenhetsrike forestillingen omsider over, og et svett publikum strømmet ut av salen og inn i et forfriskende yrregn i natten. Supersilent vil aldri gjenta det de nettopp har gjennomført, bare bidra med å gjøre andre ting som sannsynligvis vil være like bra. Men var du ikke til stede her, er det bare å vente til neste år. For da kommer filmen. Det tror jeg med dette å kunne bekrefte at vi bør kunne glede oss til!