Uspennende, men koselig

(Kroa i Bø, Bø – torsdag 23. september 2004)
Foto: Frode Jørum (frode@panorama.no)

Reklamen har gått i flere måneder nå. ”Årets album” kan den mørke og erketypiske reklamestemmen melde om Phoenix’ siste album Alphabetical, som også fikk god kritikk her i Panorama.

Hypen holdt under årets Quartfestival, der bandets konsert var utsolgt lenge før konsertstart og der flere ikke en gang fikk komme inn – til tross for at de hadde kjøpt billett. På Kroa i Bø torsdag kveld var det likevel fortsatt godt med plass, men de som hadde funnet veien ned, lagde en meget god stemning i lokalet.

Avslappede
Så da franskmennene gikk på scenen og åpnet med Too Young fra debutplaten United, var det til en god mottakelse fra det vennligsinnede publikummet. Med et så godt utgangspunkt kunne ikke bandet egentlig trå feil. Musikerne virket avslappet og rolige på scenen og gjorde ikke mye ut av seg, men det var hele tiden tydelig på smilene at de trivdes der oppe. Og det skal man ikke kimse av.

Selv om enkelte tunger skal ha det til at Phoenix egentlig bare er populære i Norge, betyr det svært lite i det store og det hele. Det som teller er uansett om man klarer å gi en god konsert eller ikke.

Jevnt og flatt
Sånn sett lykkes Phoenix bare på det jevne. Den kjølige og på mange måter typisk franske popmusikken bandet utøver, gir ikke noe rom for verken musikalske eller sceniske krumspring, og dermed blir en konsert med Phoenix veldig lik det som skjer på plate: Jevnt og flatt, og til tider nesten kjedelig. For de av oss som mener Alphabetical er til dels oppskrytt, så var det opplagt at Phoenix live tilsvarer Phoenix på plate. Og da glemmer vi ikke den glimrende singelen Everything Is Everything og en låt som Run Run Run.

Fakta er at vi har sett titalls konserter som har vært langt, langt bedre på på Kroa i Bø de siste årene. Men det er ikke til å komme fra at både publikum og band så ut til å kose seg glugg i hjel. Og da er det vanskelig å være for surmulende i forhold til franskmennenes konsert.

Phoenix er ikke de verste man kan komme over på en norsk scene i 2004. Det skal de ha, sympatiske som de jo også er. Spennende blir de likevel neppe aldri.