All right!

(Teatergarasjen, Bergen – torsdag 16. desember 2004)
Foto: Helene Aasen

I det tre middelaldrende stjernerockere stiger ut på den røyklagte scenen er lokalet stappfullt og stemningen forventningsfull. Konserten har vært utsolgt siden tidlig i sommer, fra da billettene ble lagt ut for salg.

– We are Motörhead. We play rock and roll!, skriker den snart seksti år gamle frontmannen Ian «Lemmy» Kilmister og kaster på sitt tynne hår. Han har publikum i sin hule hånd fra starten av. De tre spiller knallhardt, grumsete og ikke minst høyt, og bergenserne elsker det. Etter et par låter spør Lemmy om de spiller høyt nok. Og skrur opp et hakk til.

Spiller som de er på jobb
Tidvis kan det nesten se ut som bandet kjeder seg, med det som etter nærmere tredve år og ørten konserter har blitt til rutine. Men de leverer en kruttsterk og umiskjennelig hard rock, og det er lite å klage på med klassikerlåtene, de fengende riffene og den erketypiske vokalen og basslyden til Lemmy. De svette bergenserne stikker sine satanrocktegn i været og nærmest tilber den skjeggete vokalisten – noen små menn spiller til og med luftgitar diskré i et hjørne.

Fremdeles produktive
Motörhead har ikke tapt seg siden sin ungdom, og låtene fra sistealbumet Inferno stiller nesten på lik linje med klassikerne fra tidlig åttitall. Det er tydelig at dette er livet for bandet. Pulikum roper «Lemmy! Lemmy!», mens vokalisten selv ser uaffisert ut. Mobiltelefoner stikker opp i mengden – alle vil ha et glimt av den store rockhelten. Selv de som kanskje ikke helt vet hvem han er..

Med solkorset dinglende rundt halsen på det småhårete brystet, danser Lemmy mens han spiller bassolo. Fyren har litt av et mengdetekke, men så skal det også lite til denne kvelden. Det er sjeldent at nærmest kongelige rockere besøker Bergen i regnværet. Noen kaster en øl på scenen. Den bommer heldigvis, for Lemmy har hissigpropp-rykte.
– Denne låten er fra albumet Another Perfect Day fra 1983, den heter Dancing On Your Grave, roper rockguden hest like etterpå. Og de tre stuper inn i enda en steinhard låt.

Hyllest til Ramones
Publikum har tydeligvis ventet på R.A.M.O.N.E.S, og alle danser og synger med. – 1-2-3-4! roper Lemmy i sin beste DeeDee Ramone-etterligning.
– ikke prøv å danse med til denne, fortsetter han om neste låt, – For da brekker dere beina!.
Så kommer Mickey Dees trommesolo, som dirrer i ryggraden og beveger seg inn på eurotrance-territorium med grønne lys under trommesettet før den kaster oss tilbake inn i Motörhead-land.

Når selveste Lemmy kommer slentrende inn på scenen med en røyk i kjeften, er det få som ser seg dårligere. Mange tar seg en lite skjult
smugrøyk, men ingen blir kastet ut. Et tegn på at røykeloven vanskelig lar seg håndheve på større konsertarrangementer. Gjestevokalistdamen fra svenske Mardröm gjør en susende jobb på en av de siste låtene, men stemmen hennes drukner dessverre litt i det grumsete lydbildet.

– Husk oss!
I det bandet hiver seg inn i åpningsriffet til Ace Of Spades er det knapt en kropp som står stille i lokalet. Motörhead spiller lynrask og brutalt, og når de siste gitarmjauene kommer, er de fleste svette og tilfredsstilte. Etter siste låten roper Lemmy: – Remember us! We are Motörhead! We play rock’n’roll!.

Og det er nok få som kommer til å glemme denne desidert høyeste konserten Bergen har opplevd på en årrekke. Og det skulle bare mangle, med påfølgende tinnitus og en blodpris på nesten fire hundre kroner per billett.