Melankoli fra Lofotveggen til Grünerløkka
(Mir, Oslo – lørdag 19. februar 2004)
Foto: Solveig Stormo Kvam
Det ganske så ubeskrevne bladet Elias Jung har base i Tromsø og består av lofotværing Stian Grønbech i front med gitar og vokal, John Lupton på trommer og Alf Martin Eriksen på bass, samt backvingvokalist og korist Guro Kristin Gjøsdal.
Kvartetten har bare eksistert siden i fjor sommer, men støtter seg allerede på et solid rekkverk av gode låter innen den alltid populære sjangeren «melankolsk-croonerrock-med-snev-av-country». Det er mange om beinet innen dette segmentet, men Elias Jung beviste på Mir at de er gode nok til å kreve sin rett til oppmerksomhet, selv om det selvsagt er mye et så ungt band kan gjøre bedre.
Første hovedstadskonsert
De fire har tidligere høstet mye ros for sine konserter på hjemmebane i Tromsø, og dette var faktisk deres første konsert i hovedstaden. Kvartetten passet som hånd stukket inn i riktig hanskestørrelse på den intime Mir-scenen. 
De sto foran et nesten fullsatt lokale, noe som må betegnes som litt av en bragd med tanke på den tidlige konsertstarten og det faktum at dette var deres debutkonsert utenfor Nord-Norge.
Seansen utartet seg fra en dempet begynnelse og gikk gradvis over i noe mer fyldige saker utover i settet. Bandet hadde en fin dynamikk mellom det helt nedstrippede og det mer solide. Grønbech var stort sett stø som et klippe både på vokal og gitar under fremførelsen av låtene, men som frontfigur trenger han kanskje noen konserter til før kommunikasjonen med publikum glir helt naturlig. Det er kanskje pirk å peke på dette, men en konsert er alltid en helhetsopplevelse og slikt kan beklageligvis ikke annet enn noteres på minussiden.
Feminin såret
Med seg foran på scenen har Grønbech selskap av Kristin Gjøsdal som gjorde jobben sin som en utfyllende vokalstøtte samt noe perkusjon. Hennes innsats føyer seg fint inn i det nokså nakne lydbildet og tilfører musikken et velkomment innslag av feminin såret og ynde.
Om Elias Jung skal sammenligne med andre aktører, så trenger vi ikke bevege oss utover Norges grenser. Fra vår hjemlige artistflora holder det å jevnføre dem med stødige navn som Madrugada, Midnight Choir og Thom Hell. Mot slutten av konserten fremførte de også en versjon av Nick Caves Where The Wild Roses Grow, en sang som i bunn og grunn ikke ligger langt fra Elias Jungs eget lydbilde – her med Gjøsdal som en god erstatning for Kylie Minogue.
Men oppramsing av navn er uansett bare et verktøy for å beskrive noe ubeskrivelig, og Elias Jung har allerede noe særegent ved seg som kan jobbes frem til å bli noe langt større enn en hemmelighet fra Tromsø. Bandet spiller for øvrig i disse dager inn en firespors EP.
