Hvor ble det av Irene Wilde?
(Rockefeller, Oslo – onsdag 27. april 2005)
Foto: Anthony Hopkins
Er det en låt Ian Hunter må spille så er det nettopp Irene Wilde. Denne manglet i settet som ellers besto av kjent og ukjent fra en brokete og lang platekarriere. Men den vakre kjærlighetsvisen manglet altså og dette førte til at skuffelsen var lett å antyde i ansiktet til flere av de fremmøtte.
Rocket som bare juling
Konserten var likevel langt fra dårlig. Ian Hunter og et relativt ungt band med trommeslageren Steve Holley som solid rytmisk bakteppe, rocket som bare juling og ga publikum en svett konsertopplevelse basert på Mott The Hooples største hits og Hunters gamle klassikere, samt låter fra hans siste skive, den undervurderte Rant.
Det vil med andre ord si at den godt over halvfulle salen fikk høre slagere som Once Bitten Twice Shy, en forfriskende utgave av Lounge Lizard, Roll Away The Stone, All The Way To Memphis og selvsagt All The Young Dudes. Det var nok disse gamle perlene publikum var kommet for å høre, for publikum virket en smule avmålte da det nyeste låtmaterialet ble avspilt.
Flere på gråten
Låtene fra sisteplaten Rant passet for øvrig godt sammen med de gamle klassikerne. Best fungerte Hunters kjærlighetserklæring til kona, den Byrds-aktige Knees Of My Heart og Wash Us Away. Hyllesten til vennen og kollegaen, Mick Ronson, den usedvanlig vakre Michael Picasso fikk mange på gråten, mens rockoperaen Marionette fra tiden med Mott The Hoople overrasket mange da den dukket opp i settet.
Noen dødpunkter var det også å spore, og da spesielt noe av det nye låmaterialet fremsto som pregløst. Samtidig var sanger som Cleveland Rocks og I Wish I Was Your Mother også dypt savnet.
Ian Hunter er etter hvert blitt en gammel mann, men han har likevel stemmen i behold. Den er fremdeles like rusten som den alltid har vært og likheten i stemmen med Bob Dylan er kanskje enda sterkere nå enn hva den engang har vært.
Bandet, bestående av Mark Bosch og James Maestro på gitarer, samt Graham Maby på bass, Andy Burton på keyboards og Steve Holley på trommer virket solide og ga Hunter god musikalsk assistanse.
Ian Hunter leverte en god og trygg konsert på Rockefeller. Så får vi heller leve med at han ikke spilte Irene Wilde.