Tjuvstart på årets festivalsesong
Foto: Mårten Skogmo
WCH-festivalen har alltid vært flinke til å booke band som i ettertid har vist seg å bli skikkelige publikumsmagneter. Likevel greide ikke publikum å finne veien til Union Scene før kveldens hovedattraksjoner skulle spille, noe som førte til at flere av de mindre kjente bandene måtte opptre for et relativt sparsommelig publikum.
Frankie Yale’s Funeral( Union Scene, Drammen , lørdag 30. april 2005)
Kvelden ble sparket i gang av den bergensbaserte kvartetten Frankie Yale’s Funeral. Det unge bandet spiller melodisk punkrock med en litt ”sår” vokal, noe som ga enkelte assosiasjoner til Bad Religion og tidlig Goo Goo Dolls.
Et liveband å regne med
Dessverre er det ikke alltid en fordel å gå på scenen som første band, og Frankie Yale’s Funeral fikk ikke vist hva de er gode for til flere enn et titalls personer. De hadde med seg promo EP’er som skulle deles ut til heldig utvalgte, men det endte med at alle oppmøtte kunne gå hjem med hvert sitt eksemplar. Frankie Yale’s Funeral’s sterke side er helt klart låtmaterialet, og de kommer helt sikkert også til å bli et live-band å regne med. De gjorde en god konsert, og fikk god respons fra de få fremmøtte.
Sleepwinder( Union Scene, Drammen , lørdag 30. april 2005)
Sleepwinder sto for en av kveldens mange store positive overraskelser, og fra første låt ble det en fengslende opplevelse.
Et særegent uttrykk
Vokalist/gitarist/låtskriver Joakim Moldestad viste en sjeldent god vokal prestasjon, og tankene vandret til Chris Isaak på det dype registret, og til Depeche Modes Martin Gore når han beveget seg opp i høyden. Denne skjøre, men intense vokalen sammen med bandets massive driv og innslag av melodiøs synth ga Sleepwinder et særegent uttrykk Sleepwinder var kveldens første band som fikk gleden av å opptre foran et publikum av respektabel størrelse. Dersom man kan dømme etter publikums tilrop mellom låtene, gjorde de en god jobb 
Trashcan Darlings( Union Scene, Drammen , lørdag 30. april 2005)
Det som skulle vise seg å bli kveldens desidert mest hardtslående opplevelse var Trashcan Darlings. Fra første øyeblikk slo de fast at de absolutt er et band verdt å komme seg opp av sofaen for å se.
Uforskammet fascinerende
Trashcan Darlings er et monster av et band som gir alt og enda litt. De er kanskje Norges best bevarte rock’n roll-hemmelighet, noe som er img align=»right» hspace=»5″ vspace=»5″ height=»140″ alt=»Fotograf: Mårten Skogmo» src=»/bilder/W/TrashcanDarlings3.jpg»>uforståelig etter å ha overvært deres opptreden. De ga publikum en formidabel bakoversveis med sin Hanoi Rocks/New York Dolls-inspirerte glam-punk, som til tross for åpenbare referanser ikke manglet særpreg. Vokalisten med sin dekadente og teatralske fremtoning var uforskammet fascinerende, men resten av bandet ble ikke stående i skyggen av den grunn. Med kontante koringer, sylskarpe gitarsoloer og en maskin av en rytmeseksjon var det bandet som helhet som var stjernen i showet. Dette var et fyrverkeri av et band som bør oppleves av alle som får sjansen.
Valentourettes( Union Scene, Drammen , lørdag 30. april 2005)
Da Valentourettes, bestående av medlemmer fra Jokkes tidligere backingband Valentinerne og Tourettes, gikk på scenen var det duket for kveldens allsang-opplevelse. Fremmøtte i alle aldre hyllet Jokke ved å nesten overdøve bandet som sto på scenen, og det var fascinerende å se entusiasmen også hos den yngre delen av publikum.
En kjempekonsert
Valentourettes gjorde en kjempekonsert, og hadde trukket frem et pent utvalg av låter fra Jokkes skattekiste, som for eksempel To fulle men, Sola skinner og Øl. Det er ingen tvil om at Joachim Nielsen var en låtskriver utenom det vanlige, og at hans låter vil bestå i generasjoner fremover.
Tuco’s Lounge( Union Scene, Drammen , lørdag 30. april 2005)
Som kveldens siste band entret de dresskledde brylkremrockerne i Tuco’s Lounge scenen foran skarve seks publikummere.
All verdens hårprodukter kunne ikke endre det faktum at Big Bang ikke var ferdig med sine ekstranumre på festivalens hovedscene. Dette la likevel på ingen måte noen demper på det bergensbaserte bandets entusiasme. I takt med at Tuco’s Lounge fylte lokalet med sin kruttsterke blanding av surfrock, spaghetti western og rockabilly, fyltes lokalet med et drøyt hundretalls storøyde tilhørere. Energien fra scenen hadde høy smittefaktor, og stemningen gikk etter hvert i taket i form av jublende tilrop og aparte dansetakter.
Blottet for primadonnanykker
Tuco’s Lounge har fått strålende omtaler i media for sine tidligere utgivelser. Etter lørdagens konsert kan man med letthet fastslå at de også er et fantastisk liveband. De fremsto som et band blottet for primadonnanykker og leverte 110% til et heller glissent publikum. De utholdne som fant veien til konserten, på tross av det ugunstige tidspunktet, fikk som belønning et musikalsk energikick. Mange av dem gikk nok hjemover med navnet Tuco’s Lounge i minne, og vil høyst sannsynlig utgjøre en del av bandets fanbase i fremtiden.
