En vellykket publikumsflørt
Vokalist Thomas Mars flørtet uhemmet med publikum, og skrøt av hvor godt de alltid blir mottatt i Oslo. Det skortet ikke på publikumsentusiasme denne kvelden heller, og bandet kunne fort slå seg til ro med at de fortsatt har et grep om frostige nordmenn.
Fransk sjarm
Det er ved første øyekast ikke mye som forteller at Phoenix er gutter fra Paris, og hadde man ikke visst bedre kunne man lett tatt dem for å være britiske shoegazere som for eksempel Ride og Stone Roses. Tar man seg en tur på konsert ser man likevel klart at det oser av fransk attityde, og at det varmblodige gjør sitt inntog. De gir mye av seg selv, publikum tar gledelig imot, og gir tilbake. Slik ble det skapt en intim stemning på . Dialogen mellom bandet og publikum var god, og man kunne se at de franske sjarmørene oppriktig storkoste seg på Rockefeller.
Phoenix bedriver et slags sjangervingleri, uten at de mister sin egenart og sitt sound av den grunn.. De sier selv at de fascineres av mange forskjellige sjangere, at de har hatt et ”kruttoppfinner-kompleks” med angst for å ha for mange referanser til andre band i musikken. Det de gjør er på ingen måte nyskapende, og tankene flyr lett til så forskjellige band og artister som Jamiroquai, The Doors, The Strokes og til og med Jimi Hendrix. Som tidligere backingband for sine landsfeller Air, har de nok også plukket opp ett og annet. Det viktigste er likevel at det funker, og dersom man tar alle elementene og rører dem sammen, så får man likevel et særegent uttrykk som da blir Phoenix-kruttet.
Etter et ekstrasett hvor de blant annet spilte landeplagen Everything Is Everything for andre gangen denne kvelden, denne gangen i akustisk versjon, takket gutta for seg og lovet at de skulle komme tilbake. På tross av at konserten bar preg av heller labre lydforhold vil sikkert Phoenix greie fylle Rockefeller også ved neste besøk.