Langdryg ferd mot storslått bursdagsfest

(Norwegian Wood, Frognerbadet – Oslo, torsdag 16. juni 2005)
Foto: Nils F. Skumsvoll (nils@panorama.no)

Under gårsdagens åpning av Norwegian Wood i Frognerbadet kom først solen med Thom Hell, før den forsvant igjen med Tom McRae. Deretter geleidet en enslig Tori Amos publikum gjennom sitt pianoakustiske sett før deLillos kom for å feire seg selv med kake og ballonger på hjemmebane. Sistnevnte sparte ikke på noe for å dra med seg 7500 mennesker på bursdagsfest, men det ble en litt langdryg ferd med akustiske soloartister på menyen før vi kom dit.

Thom Hell

Elegant åpning
Thom Hell har gjennom de siste par årene markert seg som ett av pop-Norges aller flotteste funn. I går hadde han sammen med sitt band The Love Connection fått æren av å åpne Norwegian Wood 2005 i Frognerbadet.

At denne kristiansanderen er i stand til å levere har vi sett før, og fra scenen i Frognerbadet fikk han sjansen til å overbevise igjen. Det vi fikk med oss herfra låt virkelig godt og tettspilt, men på grunn av lange køer ved innsjekking ved inngangsportene var settet godt i gang – for mange nesten over – før mange nådde frem på området. Synd er det, for Thom Hell og kompani hadde fortjent fullsatt arena på lik linje med kveldens to siste navn på plakaten.

I motsetning til kveldens utenlandske trekkplastre stilte altså Thom Hell med fullt band. Dette bidro til å gi den musikalske opplevelsen et løft som harmonerte minst like godt som forventet. Hells låtmateriale er dessuten av ypperlig karakter. Og som utøver og artist makter han sammen med sine medmusikanter derfor å gjøre i utgangspunktet ganske ordinær popmusikk til en langt mer spennende opplevelse enn hva de fleste andre på dette feltet er i stand til. Abel-fans får ha oss unnskyldt, men Thom Hell er navnet på Norges nye popkonge!

Tom McRae

Fint og langdrygt
Tom McRae er utvilsomt blant aktørene innen singer/songwriter-segmentet som har gjort seg best bemerket i inneværende tiår. Stemmen hans er nærmest magisk, og låtene er jevnt over like behagelige som de er flotte. Et lite paradoks blir det likevel å finne McRae på den samme scenen i Frognerbadet for tredje gang på kort tid. Den sympatiske briten er nemlig verken like ung eller lovende som han var for et par år tilbake. Og det er begrenset hvor interessant hans akustiske låter kan begeistre fra en diger scene som dette. Sånn sett passer nok disse låtene bedre i et mørkt og langt mindre klubblokale.

Som sagt innledningsvis så er Tom McRae i utgangspunktet en dyktig og god artist innenfor sitt felt. Cellisten som han hadde med seg på scenen i går er det heller ikke noe å utsette på, snarere tvert imot, for dette låt virkelig storveis.

Men tross alt så ble det veldig mye av det samme her, for de fremdeles fine låtene er egentlig relativt like hverandre. Og i et så langt sett som dette ble resultatet forholdsvis kjedelig å høre på i lengden. Altså verken dårlig eller uinspirert levert av Tom McRae, men uten fullt band er det grenser for hvor lenge interessen kan holdes oppe.

Tori Amos

Dyktig dame
Sammen med Björk og PJ Harvey ble amerikanske Tori Amos plassert i båsen hvor spennende unge kvinnelige artister inntok podiet på nittitallet for å tegne ned fremtiden. De har alle lykkes med selvsikre skritt i hver sin musikalske retning, og etter hvert har de hverfor seg bygget opp en trofast publikumsskare over hele kloden.

Men der Harvey og Björk har våget og satset på å videreutvikle seg kunstnerisk så vel som musikalsk, har Tori Amos tilsynelatende stått på stedet hvil siden en gang på slutten av nittitallet. Hun gir fremdeles ut plater med stor hyppighet, og det er lite og ingenting å utsette på damas talent og dyktighet. Heller ikke under gårsdagens sett skal hun kunne trekkes for noe særlig på det området.

Men i likhet med Tom McRaes forestiling en halvtime i forkant, ble også Tori Amos’ opptreden påvirket av at hun var alene på scenen med sitt flygel. Altså heller ikke her ble publikum tilfredsstilt med et band som kunne ha løftet disse sangene, inkludert en finfin tolkning av INXS’ 1987-hit Need You Tonight, et godt stykke lenger opp på interesseskalaen.

At jenter i tyveårene elsker Amos’ sanger mer enn de fleste andre kom helt tydelig frem under jubelen som oppsto mellom hver eneste låt som strømmet fra scenen. Men for oss andre så ble dette atter et langdrygt sett uten den store formen for variasjon. Med andre ord var det lett å gå lei her, selv om Tori Amos utvilsomt både synger og spiller usedvanlig bra. Det skal hun i det minste ha for en ellers relativt stillestående konsert.

deLillos

Bursdagsfest med nogo attåt
deLillos feirer i disse dager sitt 20-årsjubileum, og hva er da mer naturlig enn å benytte hjemmearenaen i Frognerbadet for å markere begivenheten? Og bursdagsfesten ble nesten like oppløftende som bandets karriere.

Halvor Lillo-Stenberg (Lars’ bror, red.anm.) hadde fått æren av å åpne gildet med en uhøytidelig introduksjon og egen tolkning av Bob Marleys No Woman No Cry. Deretter inntok imitator Aksel Olsen scenen som henholdsvis NRKs sportkommentator Gunnar Grimstad, Urix-reporter Bjørn Hansen, utenriks- og spesielt Jerusalem-reporter Odd Karsten Tveit, og ikke minst, tidligere LO-leder Ynvge Hågensen. Disse ”stemmene” fikk til stormende jubel fra 7500 feststemte mennesker introdusere deLillos gjennom oppleste tekstlinjer fra låter som Hjernen Er Alene, Tøff I Pyjamas og Suser Avgårde Alle Mann.

Med den introduksjonen kunne det ikke gå galt, hvilket det heller ikke gjorde da Lars Lillo-Stenberg omsider satte seg ned ved pianoet, og åpnet det egentlige settet med – selvfølgelig – Frognerbadet.

Jubelfeiring på hjemmebane
Derfra og ut ble konserten en jubelfest for de mange tilhørerne, og ikke minst for deLillos selv. Hele bandet gikk på iført pyjamaser til åpningstonene fra nettopp Tøff i Pyjamas, før vi ble geleidet gjennom raden av godlåter signert dette flotte norske orkesteret.

Deretter kom godlåtene som perler på en snor, med klare publikumsvinnere som Finnes Det En Kvinne, Den Feite Mannen, Sveve Over Byen, Lever Av Seg Selv, Stakkars Oslo, Hjernen Er Alene, Kokken Tor (med Per Vestaby på munnspill), Full Men Pen, Suser Avgårde Alle Mann og sist, men ikke minst Neste Sommer, som avrundet det hele med håp om fremtidig deLillos-jubel også neste år.

Om ikke dette skulle være nok så hadde Norwegian Wood-ledelsen med Jørgen Roll i spissen sørget for at bursdagssangen på blått papir(!) var delt ut til festivalgjengerne over hele området, som før siste runde med ekstranumre hyllet deLillos med allsang og gratulasjoner i hopetall.

Alt i alt ble åpningsdagen på Norwegian Wood 2005 en folkefest med i utgangspunktet bare gode artister og en heidundrandes avslutning, takket være deLillos uforglemmelige jubileumsforestilling.