Organisert galskap

(Rockefeller, Oslo – onsdag 15. mai 2005)
Foto: Frode Jørum (Quart ’04)

Man trenger nødvendigvis ikke elske Slipknots musikk for å få bra utbytte av bandets teatralske forestillinger. De vel 1200 publikummerne på Rockefeller onsdag kveld fikk oppleve en forestilling av de sjeldne, med et heltent åttemannsband i storform og en lyd verdt å dø for.

Ekstrem personlighet
Showet åpnet med en avspilling av det fabelaktige åpningssporet fra Vol. 3: The Subliminal Verses, Prelude 3.0. Da låten nærmet seg klimaks klargjorde bandet seg på scenen, og satte standarden med oppfølgeren The Blister Exists. Perkusjonist Shawn ”Clown” Crahan kunne dessverre ikke komme, men de resterende bandmedlemmene imponerte stort med et lydbilde tettere enn Maradonas blodårer.

Det må også nevnes at Taylor er en gudsbenådet scenepersonlighet i tillegg til en ekstremt habil vokalist. Han elsker å snakke i klisjeer, men publikumsresponsen lar ikke vente på seg. Det hele toppet seg da han fikk publikum til å sette seg ned under Spit It Out, for så å hoppe samtidig, så det svaiet stygt i gulvet.

Ekstremt publikum
I løpet av Duality virket Taylor direkte imponert over det norske publikummet. Nå er det riktignok nærliggende å tro at han flørter med publikum på alle konsertene, men på Rockefeller denne kvelden var allsangen så kraftig at mannen utbrøt overrasket holy shit og jesus christ et titalls ganger underveis i låten.

Det er mulig undertegnede var hypnotisert av musikken og begynte å hallusinere, men det så faktisk ut som om en av publikummerne som sto på galleriet ble så revet med at han hoppet utfor rekkverket og landet foran scenen et sted. Det var flere enn meg som reagerte med vantro på det vi hadde sett, men det så utrolig nok ut til å gå bra.

Ekstrem lyd
Lyden var et kapittel for seg. Slipknots lydmann, eller rettere sagt lydmenn, burde umiddelbart genierklæres. Det er en stor prestasjon å få frem en så god lyd med tanke på at det er åtte bråkete musikere på scenen samtidig. De små detaljene kom usedvanlig godt frem.

I løpet av den vel halvannen time lange konserten ble vi servert suverene låter som The Heretic Anthem, Wait And Bleed, Pulse Of The Maggots, Vermillion, People=Shit og Left Behind. Med andre ord en uomtvistelig seiersrekke fra et av dagens aller beste liveband.