Skeiv maktdemonstrasjon

(John DEE, Oslo – søndag 19. juni 2005)
Foto: Einar Aslaksen

Det første man merker seg ved det kanadiske orkesteret The Hidden Cameras er deres komplette popkomposisjoner. Som den søteste konfekt det ikke er mulig å gå lei av, går up-tempobidrag hånd i hånd med rolige og melankolske låter. Melodiene snirkler seg rundt og får tilhørerne til ville å danse rundt og synge homoerotiske tekster med et stort smil om munnen.

Arcade Fires skeive lillebror
Som liveband er denne gjengen virkelig en opplevelse. Som den skeive lillebroren til The Arcade Fire danser gruppen rundt på scenen, mens de lirer av seg klassisk feelgood popmusikk bare uelskede hardhauser kan mislike.

Det uomtvistelig bunnsolide låtmaterialet ledes an av Bboy, Music Is My Boyfriend og Fear Is On fra den fantastiske fullspilleren Mississauga Goddam. Den som ikke liker sike låter i en liveinnpakning som det som ble tilbudt publikum her kan umulig komme å hevde at popmusikk er vedkommenes greie. For lett, lekent og ubeskrivelig catchy, valser denne popfabrikken over alt som kan minne om søndagsdaffhet, og danner istedet en skjønn oase bygget opp på perfekt pop.

Dårlig oppmøte
Vokalist Joel Gibb fortsetter å se litt redd ut der han står og klimprer på gitaren sin, mens resten av bandet oser av glede over å frembringe en så kompromissløs glapop til sin fremmøtte menighet. For nå vi skriver menighet, er det ikke til å skyve under stol at oppmøtet på John DEE var heller labert denne kvelden. The Hidden Cameraes er kanskje verdens beste indiepopband akkurat nå, og det bør selvsagt være fullt hus og trampeklapp hver gang The Hidden Cameras gjester hovedstaden – eller landet for øvrig for den saks skyld!

Mens Roxy Music hostet opp en hitparade i Frognerbadet omtrent samtidig, levere torontogruppen årets så langt beste popkonsert litt lenger nede i byen. Det eneste som altså var litt trist var at så få var til stede for å oppleve hvor stort og fint noe så lite og enkelt som catchy popsang kan låte…