Høy puls i ruinparken

(Øyafestivalen, Middelalderparken – Oslo, torsdag 11. – lørdag 13. august 2005)
Foto: Nils F. Skumsvoll + Camilla Leikvoll (Sonic Youth og Franz Ferdinand) og Jan Bjørgo (Datarock)

Fra torsdag til lørdag gikk Øyafestivalen av stabelen for syvende gang, atter en gang i Middelalderparken i gamlebyen i Oslo. Et område som etter hvert er blitt synonymt med festivalen.

Omtrent samtidig som åpningsbandet Ricochets entret scenen torsdag ettermiddag, måtte festivalgjengerne hente frem sine nyanskaffede regnponcoer siden slusene åpnet seg på verst tenkelige tidspunkt. Men bortsett fra en litt fuktig åpningsdag holdt værgudene regnet unna resten av helgen.

Enorm etterspørsel
Årets program har sørget for at etterspørselen etter billetter har vært enorm, noe som førte til rekordsalg av festivalpass flere måneder før festivalstart. Programmet har på papiret fortonet seg som mer spenstig enn på lenge, til tross for at de største navnene snarere har appellert til menigheten enn til allmennheten.

Panoramas utsendte har i år valgt å fokusere på mindre forhåndseksponerte navn fremfor de store internasjonale aktørene. Men alt i alt har vi forsøkt å gjenspeile et tverrsnitt av hva som foregikk i Middelalderparken fra 11.- til 13. agust. Vi gjør oppmerksom på at klubbkveldens konserter som fant sted på en rekke av byens rockscener onsdag kveld ikke er inkludert i denne rapporten.

Ricochets
Enga Scene, Øyafestivalen – torsdag 11. august 2005

Stødig og trygt
Fredrikstadbandet Ricochets er høyaktuelle med sitt rykende ferske album Isolation og var hovedårsaken til at en stor andel tilsuere hadde innfunnet sin plass i Middelalderparken allerede ved den offisielle åpningen av Øyafestivalens utendørskonserter 2005.

Ricochets fremstår i dag som et solid og teknisk kyndig orkester. Gruppen er imidlertid ikke i besettelse av et spesielt utagerende scenisk uttrykk, noe som tildels ble avslørt under torsdagens forestilling. Likevel er Ricochets i konserttapning langt å foretrekke fremfor den utgaven av bandet som eksponeres fra platerillene

Litt for stivt
Konserten ble sånn sett en helt grei oppvisning fra bandets side, som elegant geleidet publikum gjennom sine låter, de fleste hentet fra gruppens tre album. Ricochets’ låtmateriale kan imidlertid ikke karakteriseres som spesielt variert i verken form eller innhold, noe som indirekte ødelegger litt for helhetsinntrykket av bandet. Den litt stive fremførelsen bidro heller ikke til å heve konserten.

Konklusjon: Ricochets leverte i og for seg varene, men alt i alt ble dette en litt uspennende og for anonym konsert.

Moneybrother
Sjøsiden Scene, Øyafestivalen – torsdag 11. august 2005

Hvor ble energien av?
Liveryktet til gøteborgesset Moneybrother er i utgangspunktet ikke til å kimse av, og nettopp derfor var det lov å stille med høye forventninger til torsdagens opptreden på Øyafestivalens mellomstørste scene, Sjøsiden. Men uten blåserrekke og med langt mindre sprudlende medmusikanter på scenen enn vi har beskuet svensken med tidligere, ble denne konserten en aldri så liten skuffelse.

I likhet med sin medborger fra Göteborg, Håkan Hellström, har også Moneybrother lært masse fra større internasjonale navn på musikkartet, og i dette tilfellet spesielt aktører som Bruce Springsteen og Dexy’s Midnight Runners. Sistnevntes energiske uttrykk har tidligere også vært et slags frivillig eller ufrivillig varemerke for Moneybrother.

Akkurat den referansen kom lite til syne på festivalscenen denne ettermiddagen. Da var den springsteenske inspirasjonen langt tydeligere, noe som ikke nødvendigvis kler svensken like godt når fokuset alene står og henger på dette.

Med to forholdsvis solide album i bagasjen har Moneybrother i utgangspunktet nok av godlåter å servere sitt publikum. Men på Øyafestivalen-scenen kom dette dessverre ikke godt nok frem.

Serena-Maneesh
Enga Scene, Øyafestivalen – torsdag 11. august 2005

Spennende albumdebutanter
OslobandetSerena-Maneesh kommer i slutten av måneden med sin første langspiller, og med det materialet på innerlommen inntok gruppen den største scenen på Øyafestivalen med en selvsikker mine og ditto utstråling. Bandet byr kanskje ikke på de mest allsangfremmende tonene som er observert herfra, men det de ikke scoret på det tok de igjen med en energiske utblåsning og drivende riff. Noe som for øvrig lett smittet over på den tilsynelatende svært så nysgjerrige publikumsmassen som hadde samlet seg på det store området foran scenen.

Serena-Maneesh har nok et lite stykke igjen å traske før de egentlig er ”store nok” for en scene av den dimensjonen som Øyafestivalen hadde satt av til dem denne torsdagen, men likevel var det imponerende å observere den ikke helt utydelige Woodstock-inspirerte gjengen utfolde seg med innlevelse og mektige utstråling.

Cloroform
Sjøsiden Scene, Øyafestivalen – torsdag 11. august 2005

Mektig maktdemonstrasjon
Stavangerbandet Cloroform, med ikke ukjente John Erik Kaada i spissen, kom til Øya og ga gjernet fra første strofe under sitt sett på festivalens mellomste scene. Gruppen har lenge figurert blant landets aller mest fascinerende liveband, og de viste her atter en gang hvorfor de befinner seg i denne posisjonen.

Tross gode takter og et like imponerende liveshow som vanlig fra denne kanten, det hele bygget opp på tekniske finesser traktert av bandets tre dyktige musikanter, bar også denne konserten et visst preg av et forsøk i å favne for bredt for den gjennomsnittlige Øya-publikummer.

Cloroform er utvilsomt et helstøpt liveband, men som mange andre fungerer de best av alt i mindre og langt trangere klubblokaler enn på en stor utendørsscene som denne. Spesielt med tanke på at de fleste tilskuerne neppe var kommet i ens ærend for å oppleve Cloroform.

Ikke for alle
Trekløveret gjorde uansett jobben sin og bød på et energisk liveshow som det står respekt av. Men det var også tydelig at deres eksentriske musikalske uttrykk lett blir hakket for sært for allmennheten, selv om det var lite som tydet på at de ufrelste tilstede ikke lot seg imponere av rogalendingene.

Alt i alt en flott konsert, men med litt for smal appell til å fange alle på området.

The Polyphonic Spree
Enga Scene, Øyafestivalen – torsdag 11. august 2005

Folksom messe
I motsetning til forrige gang The Polyphonic Spree besøkte Oslo med sin legendariske intimkonsert på Café Mono før jul i fjor, hadde den godt befolkede kjortelkledde gjengen langt bedre plass å boltre seg på på Øyafestivalens største scene tidlig torsdag kveld.

The Polyphonic Spree er kanskje ikke verdens aller mest spennende band rent musikalsk sett. Med sine lettfattelige harmoniske popmelodier som er beslektet med band som Flaming Lips-, Mercury Rev– og Grandaddy mikset med korsang, har de funnet frem til et uttrykk som fungerer minst like godt visuelt som rent musikalsk. Den for anledningen nesten tredve manns store banden er videre et unikt skue på en hvilken som helst scene, selv om intimiteten fra vinterens Mono-opptreden ikke helt kan måles med torsdagens forestilling.

Death From Above 1979
Sjøsiden Scene, Øyafestivalen – fredag 12. august 2005

Greit nok
Det kanadiske stjerneskuddet Death From Above 1979 kom feiende inn på arenaen tidligere i år med det glitrende albumet You’re A Woman, I’m A Machine. Etter blant annet sin bejublede opptreden fra scenen under Roskilde Festival tidligere i sommer, var det nok mange som kom til Sjøsiden Scene med høye forventninger.

Death From Above 1979s Øya-show ble kanskje ikke like spektakulært som deres allerede beryktede Roskilde-gig, men det er liten tvil om at bandet gjennom sitt relativt enkle, dog effektive og ikke minst energiske sett, kan reise hjem igjen til Canada med et knippe nye fans som kommer til å utvide samlingen sin med årets dobbeltalbum.

The Magic Numbers
Vika Scene, Øyafestivalen – fredag 12. august 2005

Stemningsfylt søskenpop
De to amerikanske søskenparene med base i England som utgjør The Magic Numbers kom til Øyafestivalens aller minste scene Vika. Herfra sjarmerte de sine tilskuere i senk med sine lett smittende gladpop. Rent teknisk kunne riktig nok ett og annet vært rettet på, men hva gjør vel det når gruppen så til de grader mesket i vei med sine lekre melodilinjer som det de utførte her?

Med harmonisk sang og gode komposisjoner i bunn, har denne gruppen allerede fått et visst fotfeste her på berget. Blant annet gjennom sitt selvtitulerte album som kom tidligere i sommer kombinert med hyppig rullering gjennom SMS-avstemningen på NRK2-satsingen Svisj.

The Magic Numbers så ellers ut til å storkose seg på scenen, hvorfra de skapte god festivalstemning og fikk publikum til å nynne med på tonene. Dette selv om de færreste antageligvis kjente låtmaterialet spesielt godt fra før av. Med andre ord et godt tegn fra vår tids The Mama’s & The Papa’s..

Alt i alt ble konserten med The Magic Numbers en særdeles hyggelig affære som attpåtil bidro til å heve festivalstemningen minst ett hakk opp. Det hele resulterte i en sjelden god atmosfære ytterst på festivalområdet.

Annie
Sjøsiden Scene, Øyafestivalen – fredag 12. august 2005

Ikke akkurat Kylie
Det er i utgangspunktet lite å utsette på Annies velfungerende popformel på plate. Nå skal det ikke brukes mot henne at hun fremdeles har relativt liten sceneerfaring, men konserten hun bød Øya-publikummet på var alt annet enn en suksess.

Som nevnt er det ikke låtene til Annie som er problemet her. Hun har en sjelden god teft for å snekre kommersiell popmusikk på en uvanlig innbydende måte, og dama har ellers et tekke som sjarmerer like mye som det fenger. Likevel blir formelen hakket for tynn til å fylle en stor utendørsscene av denne typen. Det hjelper ikke en gang å by publikum på catchy poplåter á la Chewing Gum og My Heartbeat når verken band eller hovedartist makter å tilføre sangene det lille ekstra som må til i livesammenheng for å utfordre materialet slik vi kjenner det fra plate.

Kommer seg nok…
For her var det verken trøkk eller arrangementmessige tendenser nok til å omforme Annie til en interessant liveartist. Forhåpentligvis vil hun etter hvert som tiden går og hun får mulighet til å vokse som artist etablert seg mer som en performer på scenen. For det grunnleggende kan utvilsomt spores hos denne jenta. Men det har hun tydeligvis dessverre ikke fått til helt foreløpig. Men med tiden vil det som manglet her forhåpentligvis komme.

Sonic Youth
Enga Scene, Øyafestivalen – fredag 12. august 2005

Mest for menigheten
Nyheten om at et legendarisk indieband som Sonic Youth var booket til Øyafestivalen ble i seg selv en liten sensasjon, og mange av fredagens dagspass ble antageligvis solgt ene og alene på grunn av dette. At amerikanerne ikke har stått på en norsk scene på flere år hjelper naturligvis også godt på. Men for andre enn ”menigheten” løftet kveldens siste konsert på hovedsscenen seg aldri over det nivået vi kan karakterisere som en helt grei konsertopplevelse.

Dette henger sammen med at Sonic Youth har en gigantisk katalog hvor de kan plukke låter fra, samtidig som det er ytterst få av dem som har karakteristiske trekk nok til å fenge de helt store massene. For et hit-band har dette aldri vært. Når vi legger til at materialet fra fjorårets utgivelse Sonic Nurse til en viss grad preget settet, er det ikke vanskelig å forstå at andre enn fansen lar seg rive med.

Og nettopp slik opplevdes nok Sonic Youths konsert i Middelalderparken for en stor andel av de godt og vel ti tusen publikummerne som hadde funnet veien til området fredag kveld.

Babyshambles
Sjøsiden Scene, Øyafestivalen – fredag 12. august 2005

Lite inspirerende
Etter først ikke dukke opp til den opprinnelige spilleplanen klokken 17.20 på hovedscenen, ble urokråken fra The Libertines, Pete Doherty og hans nye band Babyshambles, henvist til den noe mindre Sjøsiden Scene som siste band ut fredag. Her fikk de rundt tyve minutter å boltre seg på som kveldens siste innslag istedet for dobbelt så mye tid på hovedscenen.

Konserten ble gjennomført, dog med en noe ustabil og halvinspirert frontmann ravende rundt i et forsøk på å redde det lille som var igjen av ære. Dette gjorde han blant annet med å dele ut sprit til tilhørere nærmest scenekanten. Men dette var før fyren faktisk kastet opp(!).

Doherty og kompani har i utgangspunktet en god teft for hvordan god britisk retrorock kan og bør presenteres anno 2005. Dette selv om de uttrykksmessig stjeler som ravner fra øyrikets glansperiode på musikkartet i årene rundt 1980.

Men det hjelper likevel lite når bandet ankommer scenen mange timer for sent og leverer et sett som knapt nok kan karakteriseres som halvinspirert. Sorry boys, men uansett så sensasjonelt Babyshambles er fremstilt i ymse media, så holder ikke dette mål.

Datarock
Enga Scene, Øyafestivalen – lørdag 13. august 2005

Stilfullt i rødt
Bergensbandet Datarock har forlengst markert seg som et usedvanlig band. Både på plate og spesielt live har Fredrik Saroea og hans medmusikanter lagt listen for hvordan moderne dansbar discorock skal og bør låte i dag.

Men enten det er ufrivillig eller ikke, så høres Datarock fremdeles ut som et slags tidlig Spandau Ballet. Trådene tilbake til det britiske åttitallsbandets to første albumutgivelser kommer spesielt tydelig frem i bergensernes musikalske uttrykksform. I overført betydning betyr dette bøttevis med funky gitarriff, lagt oppå et spretne og lekne arrangementer. Heldigvis stopper sammenligningen der, for Datarock er med hånden på hjertet langt mer eksentriske på scenen enn hva som noen gang var tilfellet med Spandau.

Ikke akkurat friidrett-VM
På hovedscenen i Middelalderparken hadde Datarock fått med seg en rekke gjester – de fleste kledd i de obligatoriske røde treningsdraktene – noe som fikk det hele til å se ut som om gjengen kanskje hadde landet i feil by; altså ikke i Helsinki hvor VM i friidrett fremdeles pågikk. Gjestene bidro riktignok kun på det vokale plan, men sammen skapte alle disse rødkledde menneskene røre og leverte samtidig en nærmest elektrisk spenning. Der og da eide nemlig Datarock og deres venner Middelalderparken, mens publikum ikke lot seg be to ganger om å synge ”fa-fa-fa-fa-fa-fa-fa” med til låten av samme navn.

Alle låtene signert Datarock er kanskje ikke genistreker, men bevares så moro det kan bli når gruppen får sjansen til å vise seg frem fra sin beste side. Som i tilfellet her.

Lukas Kasha
Vika Scene, Øyafestivalen – lørdag 13. august 2005

Prisvinnere med stil
Etter å ha vunnet årets finale under Fight Club på Garage Oslo tidligere i sommer, var tiden endelig moden for gutta i Lukas Kasha å få vist seg frem for langt større masser i form av Øya-publikummet på Vika Scene. Akkurat som Animal Alpha gjorde det i fjor fra samme arena.

Lukas Kasha viser seg igjen som et band det er verdt å holde sansene åpne for. Dette selv om de ikke kan sies å ha fullt den samme karismatiske fremtreden som nevnte Animal Alpha utviste i fjor. Det skotter likevel ikke på frykt for å ta utfrodringen på strak hånd, for om bandet fortsetter utviklingen i tråd med hvordan de fremsto her, som de gjorde det under Norwegian Underwood i juni, vil det forundre om vi ikke kommer til å se denne gjengen fra en større scene i Middelalderparken til neste år.

Det var iallfall lite å si på opptreden, og gruppens låter syntes å ha en tiltrekkende kraft på den omvandrende publikumsmassen som frivillig lot seg trekke mot Øyafestivalens minste scene denne fine augustettermiddagen.

Hot Hot Heat
Enga Scene, Øyafestivalen – lørdag 13. august 2005

Småtam energiutblåsning
Kanadiske Hot Hot Heat inntok Øyafestivalen med sin energifylte garasjerock og gjorde nok sitt ytterste for å fange publikums interesse. Tre album til tross: Dessverre er gruppen foreløpig ikke i besittelse av sterke nok låter til at de klarer å holde så fryktelig lenge på interessen. Iallfall ikke for andre enn innbitte fans.

Dette medførte også at konserten fortonte seg som litt uinspirerende og tam for oss øvrige, tross en tildels forrykende fremtreden fra bandets frontfigur i form av krølltoppen Steve Bays. Hot Hot Heat låter likevel tette og samspilte nok til å kunne ta steget ytterligere opp et hakk ved neste korsvei.

Mangler særtrekk
Men foreløpig fremstår ikke kanadierne som et band med spesielle nok særtrekk til at de makter å skille seg fra mengden av andre band som opererer i samme musikalske segment som dem.

Christer Knutsen
Vika Scene, Øyafestivalen – lørdag 13. august 2005

Lettfattelig og godt
Stavangermannen Christer Knutsen solodebuterte sterkt tidligere i år med albumet Would You Please Welcome Christer Knutsen og inntok Vika Scene med fullt band. Sammen leverte de et vel gjennomført sett i ettermiddagssolen lørdag. Med sitt lett countryinspirerte uttrykk har Knutsen funnet frem til et format som kler hans mørke stemme godt, samtidig som låtutvalget for seg selv burde være godt nok til å kunne føre ham langt opp på karrierehimmelen etter hvert som folket oppdager mannens kvaliteter som både låtskriver og artist.

På Øyafestivalen fikk Christer Knutsen i det minste presentert seg for et avslappet, men også tydelig nysgjerrig publikum. Mannen, som for øvrig ellers er medlem i bandet Tumbleweed, gjorde iallfall en god figur og bød på det lille ekstra fra scenen.

Låtene er absolutt ikke vanskelige å like. I seg selv en fascinerende bragd. Stemningen på plenen foran scenen var i tillegg svært god, selv om langt fra alle festivalgjengerne hadde klart å finne veien til parkens minste scene. De som ikke gjorde det gikk nemlig glipp av et lite musikalsk høydepunkt under årets Øyafestival.

Point Shirley
Sjøsiden Scene, Øyafestivalen – lørdag 13. august 2005

Forunderlige underholdere
Norske Point Shirley skulle opprinnelig kun ha spilt på Café Mono på klubbdagen onsdag, men var ikke sene om å takke ja til tilbudet om å steppe inn for britiske The Duke Spirit som beklageligvis hadde sett seg nødt til å avlyse sitt forhåndsannonserte besøk i siste liten.

Om Point Shirley ikke akkurat kom til Øya for å redde verden, så sendte i det minste vokalist Nils Bech inn en sterk søknad til prisen Årets Underholder på TV2. Den noe androgyne frontfiguren føk iallfall rundt på scenen og gjorde seg til på et særdeles bemerkelsesverdig vis, og satte med dette nærmest musikken i skyggen av seg selv.

Rent musikkmessig er det ikke vanskelig å plassere Point Shirley i båsen post-wave (eller hva den stadig mer befolkede retrosjangeren kalles nå for tiden?), hvor glamrock, new wave, synth og punk møtes i skjønn forening. Kvalitetsmessig skortet det først og fremst på gode låter, mens det i dette tilfellet ikke kan trekkes for verken spilleglede eller entusiasme.

Om bandet er så heldige å komme over noen gode egenkomponerte låter, så er det slett ikke umulig at vi kommer til å få høre mer fra denne muntre gjengen.

Animal Alpha
Enga Scene, Øyafestivalen – lørdag 13. august 2005

Middelalderparkens kongefamilie
I løpet av et snaut år har Animal Alpha vokst fra å være et ukjent kjellerband til å bli en av hovedattraksjonene på en av landets største festivaler. Da gruppen inntok Enga Scene i femtiden lørdag, var det ikke lenger tvil om at dette bandet var kommet til sine egne.

Etter fjorårets legendariske Øya-debut for Fight Club-vinnerne anno 2004, var ingen ting riktigere enn å la gruppen få slå fra seg fra den store scenen i år. Noe annet hadde nesten vært utilgivelig. Selv om bandet foreløpig ikke har stort mer enn en EP å vise til rent platemessig, er det ellers helt tydelig at Animal Alpha har mye på hjertet når de først får sjansen til å vise seg frem for så mange tilhørere som tilfellet var foran hovedscenen.

Tok kontroll
Med sitt etter hvert så legendariske teatralske sceniske uttrykk, med eksentriske Agnete Kjølsrud som gruppens udiskutable frontkvinne i spissen, tok de umiddelbart kontroll over menneskemengden som var plassert i middeladerruinene og ga tilhørerne en forestilling de sent vil glemme.

Alt fokus ble kjapt rettet mot den store scenen, hvor Animal Alpha vel fortjent ble tatt imot med ruvende applaus og jubel fra det entusiastiske festivalpublikummet. De kom ikke forgjeves, for dette ga mersmak selv om konserten som sådan ikke kan måles helt opp mot fjorårets suksess på Vika Scene.

Robert Post
Vika Scene, Øyafestivalen – lørdag 13. august 2005

Stødig debutant
To dager før hans selvtitulerte debutalbum skulle lande i butikkhyllene, fikk det nye norske pophåpet fra Langevåg utenfor Ålesund sjansen til å gi festivalgjengerne noen smakebiter fra Vika Scene.

Robert Post, eller Fylling som er hans egentlige etternavn, bød på et knippe flotte poplåter som fungerte fint i ettermiddagssolen og som garantert førte til at iallfall enkelte platekjøpere nok var å finne i platebutikkene til dagens lansering.

Post har ellers en fin stemme som kler låtmaterialet godt, selv om det under denne konserten var vanskelig å finne elementer som skiller ham veldig fra andre kyndige musikere innenfor dette musikalske segmentet.

Oppsummert: Uten å sjonglere alt for mye med den mer ordinære popsjangeren, ga Robert Post sammen med sitt liveband en fin introduksjon til hva han har å by på musikalsk sett.

Franz Ferdinand
Enga Scene, Øyafestivalen – lørdag 13. august 2005

Franz som forventet
Så og si samtlige festivalgjengere til stede i Middelalderparken hadde tilsynelatende innfunnet seg foran Enga Scene for å bistå fjorårets britiske kometer Franz Ferdinand. Med et utvalg låter hentet fra fjorårets tiljublede debutalbum, også kalt Franz Ferdinand, kombinert med nye bidrag fra oppfølgeren som kommer senere i høst, var det lite å utsette på gruppens rekke med fengende nyveiv anno 00-tallet.

Tross en særdeles god stemning, og et publikum som ikke nølte med å henge med på notene, var det likevel ikke en totalt overbevisende forestillingene britene sto for denne lørdagskvelden. Det kan ha litt å gjøre med at spesielt de nye låtene ikke har fått satt seg helt ennå, men heller ikke de vi kjenner ble fremstilt i et lys som markerer at Franz Ferdinand kan utropes til et av dette tiårets vikrigste band. Låtene er riktig nok gode, men også for likt bygget opp til at stemningen på noe punkt ble magisk. Dessuten er det meste i bunn og grunn gjort minst like bra før. Som for rundt 20-25 år siden da grupper som Talking Heads, The Jam og The Clash regjerte undergunnsscenen.

Grei retro
Alt i alt ble dette en grei oppvisning i retrospektiv nyveiv, uten de helt store høydepunktene, men heller ikke med de store nedturene. Med andre ord fungerte dette både jevnt og godt nok, men verken mer eller mindre er egentlig verdt å nevne for å utdype konserten.

Marthe Valle
Vika Scene, Øyafestivalen – lørdag 13. august 2005

Har mer å gå på
Harstadjenta Marthe Valle har så smått begynt å sette spor etter seg fra diverse scener landet rundt. Blant annet har hun fortjent fått oppmerksomhet for sine opptredner på diverse studentscener, samt på Café Mono i hovedstaden og under by:Larm i Stavanger i vinter. At hun er et funn er det liten tvil om, noe heller ikke EP-en Four Steps Closer levner mye tvil om, og det skal heller ikke undervurderes at hennes lett kledelige countrypop er lett å falle for.

På Øyafestivalens siste dag ble hun dessverre stilt over et relativt dårlig utgangspunkt fordi Franz Ferdinand fremdeles holdt på på hovedsscenen samtidig som hun skulle ta fatt sitt sett fra den minste. For mens ”alle” ville danse med Franz, var oppslutningen ved Vika heller mager. I alle fall gjennom i første del av settet. Litt synd med tanke på at Wallez hadde hatt godt av litt mer oppslutning foran en potensielt sett langt større publikumsmasse.

Likevel; Marthe Valle innfridde nok for noen av dem som valgte henne fremfor de britiske yndlingene, og leverte en forestilling som det ikke er spesielt mye å utsette på. Både teknisk, utførings- og arrangementsmessig viste talentet seg fra en god side som nok likevel er i stand til å kunne utvikle seg ytterligere fremover. (NB! vi gjør oppmerksom på at denne vurderingen kun er basert på siste halvdel av settet).

Fornøyelig tross alt
Når vi ser tilbake på Øyafestivalen 2005 og skal oppsummere helgens begivenheter er det tross mangel på de virkelig store musikalske høydepunktene likevel ikke vanskelig å karakterisere det hele som en svært fornøyelig festival. Akkurat som i fjor. Og i forfjor og årene før det. Hovedstadsfestivalen er definitivt kommet for å bli, og mange spennende band har tross alt også i år fått sjansen til å underholde publikum på et vis som er beundringsverdig på flere måter.

Hvis vi i tillegg ser tilbake på alt som foregår inne på festivalområdet; det seg være alt fra økologisk matservering til film- og teaterstunt med mer, er det nesten umulig å stille seg negativ til dette. For i år igjen ble Øyafestivalen en udiskutabel suksess. 36 000 fornøyde mennesker kan ikke ta feil…