Freidig kattejammer og überpop
(John DEE, Oslo – tirsdag 1. november 2005)
Foto: Knut Neerland (knut@panorama.no)
Sånn i ettertid kan man diskutere hvor smart det var å putte CocoRosie og of Montreal på samme scene. Riktig nok spiller de begge popmusikk, men likeheten ligger mer i sjanger enn i uttrykk.
Herlige of Montreal
Det publikum fikk servert var to helt forskjellige måter å angripe en konsertsituasjon på. of Montreal, som måtte nøye seg med å spille support denne kvelden, kjørte på med sin sofistikerte dansepop og gjorde sitt til at temperaturen på John DEE steg flerfoldige grader. Når de først fikk opp dampen, og børstet av seg forskrekkelsen over å være første band ut, leverte de en uimotståelig konsert.
Catchy melodier ble pumpet ut av det pop-potente bandet, ledet an av den forførende dyktige Kevin Barnes. Han var organisator, og et naturlig midtpunkt for et forrykende sceneshow som ville ha varmet selv den kaldeste denimrocker.
Gruppen har et lag med perfekt popmusikk som plasserer dem helt i tet for å kunne omtales som verdens beste indiepopband. of Montreal live er inkarnasjonen av den psykedeliske sekstitallsfeelgood-popen, og fint lite annet enn ubetalelig gode. Mesterlig!
Forglemmelig åpning
Etter at of Montreal hadde smadret alt som kunne minne om dårlig stemming, var det duket for nedtur med CocoRosie. For hvis det var noe som oste av duoen, og deres to hjelpere (moren til de to søsknene og en afroamerikansk venn av familien), så var det dårlig stemning.
Det hele kunne se ut som de to aktørene akkurat hadde blitt utsatt for et grovt svindelforsøk, og at de ville spre sin frustrasjon til publikum. At de i tillegg under store deler av konserten benyttet playback, gir ikke akkurat flust med nye kredpoeng.
Murring blant publikum
Når de ikke gryntet frem kattejammer, eller klimpret på de mange instrumentene de hadde meg seg på scenen, brukte de tid på å kjefte på lydmannen som tydeligvis ikke fikk dreisen på lyden i monitorene denne kvelden.
Dette holdt de på med i oppi mot en time av konserten, og det var flere i salen som gryntet «skandale!», før de tok sin hatt og frakk og forlot åstedet i sinne.
Ordnet seg på et vis
Men så skjedde det noe. CocoRosie sluttet å lire av seg surmavede oppstøtene i retning av publikum, og de begynte istedet å prestere freidig kvalitetspop slik vi hadde betalt dem for å gjøre. Det er vanskelig å sette fingeren på hva det var, men de ble bare bedre.
Låtene satt plutselig som de skulle, og det så ut som CocoRosie faktisk hadde lyst til å være til stede på podiet. Noe som på langt nær var tilfellet bare minutter tidligere.
Før de gikk av scenen klarte de til og med å avlevere et av årets sterkeste liveøyeblikk, og det i form av en fantastisk cover av Kevin Lyttles (mildt sagt) ufordragelige smash hit Turn Me On.
Kan hvis de gidder
Fra å ha fremprodusert ergrelse og vemmelse, bød CocoRosie til slutt noe som kunne minne om god gammeldags gåsehud.
Men hva i all verden var det de drev med den første timen av konserten egentlig? Når de siste 25 minuttene var så veldig, veldig bra, hvorfor var da første del så dårlig? Vi får nok aldri svar på dette, men får bare konstatere at CocoRosie er et godt liveband – bare de gidder å prestere.
