Nytt fra Lorraine i London

(The Water Rats, London – onsdag 16. november 2005)
Foto: Frode Jørum (arkiv)

Etter tidvis intens turnévirksomhet i kjølvannet av debutlangspilleren The Perfect Cure, har Lorraine rukket en tur tilbake i studio for å jobbe med nytt materiale. Vinylsingelen I Feel It / Saved ble sluppet i begrenset opplag i Storbritannia tidligere i høst, som en liten smakebit på hva som er i vente. I tillegg har bandet allerede spilt to konserter i den engelske hovedstaden siden sommeren.

Mer modne
De tre bandmedlemmene var ulastelig antrukket i svarte skjorter med matchende slips i samme farge da de entret den mildt sagt intime scenen på stemningsfulle The Water Rats i bydelen Kings Cross. Det hele åpnet friskt med I Feel It, som forsåvidt også ble stående som kveldens høydepunkt.

Sangen har definitivt hitpotensiale med sitt catchy refreng og suggerende, industrielle driv. Låta er også karakteristisk for det nye materialet som Lorraine presenterer; «teenage angst»-sårheten og det typiske indierockuttrykket er kraftig tonet ned, og bergensgutta fremstår som mer modne og avslappet selvsikre enn tidligere.

Saved er også en låt som fungerer godt live, med sitt kjølige og delikate refreng. Som på de andre låtene er gitaren mindre fremtredende enn vi er vant til, og melodiene er mer elektroniske og preget av samplinger.

Selv om de fleste sangene ikke er så umiddelbare som tidligere, så fester enkelte partier seg til hjernebarken mer kompromissløst enn musikken til Nintendos Mega Man-spill. I tillegg er Lorraine selverklærte Depeche Mode-fans, og dette kom tydelig frem på The Water Rats. Det er også referanser til Pet Shop Boys, noe en publikummer stadig kommenterte mellom sangene på sedvanlig tørt, britisk vis. Likevel ble det aldri overdrevent opplagt, og lydbildet er mer gjenkjennelig som Lorraines eget sound enn noe annet.

Manglet kommunikasjon
Som vanlig er Lorraines liveuttrykk rått og forholdvis hardt, noe som blir ytterligere forsterket av frontmann Ole Gunnar Gundersens intense scenetilstedeværelse. Likevel savnes noe av kommunikasjonen mellom publikum og band som vi er blitt så vant til fra Lorraines side. Om dette skyldtes trangt tidsskjema (på The Water Rats var alt pinlig punktlig) eller om denne nærheten er forbeholdt norske tilhørere er uvisst. Men forhåpentligvis kommer dialogen naturlig så fort publikum blir mer kjent med låtmaterialet.

Sist undertegnede så Lorraine live var på Rock Bottom i Oslo i begynnelsen av mars. Det var en litt famlete konsert som bar preg av at det var første gang de fleste av sangene ble spilt for publikum. Man skal være forsiktig med å legge altfor mye i en halvtimes lang konsert, men onsdag var denne usikkerheten borte, og bandet var mer overbevisende og tryggere i sin framtreden. Hvis denne utviklingen fortsetter kan det hende vi må belage oss på å lese klisjéer som «kuren virker fortsatt» i tiden fremover. I mellomtiden er det bare å glede seg til albumet kommer.

NB! Konserten var en del av klubbkonseptet Club Fandango. I tillegg til Lorraine spilte også Yo Zushi og Field Music.