Hemmet av X-faktor

(Sentrum Scene, Oslo – lørdag 18. desember 2005)
Foto: Knut Neerland

Det er lett å se seg blind på Ricochets når de spiller opp til konsert. Ikke bare er Alex Kloster-Jensen en glitrende gitarist og Trond Andreassen landets ypperste vokalist. Gruppen som helhet har også opparbeidet seg en låtbank få band kan tukte.

Helt siden de langspillerdebuterte med det rufsete mesterverket Slo-Mo Suicide i 2000, har de tatt i bruk dette arsenalet av gode låter til den ene livemaktdemonstrasjonen etter den andre.

Negativ X-faktor
Og ettersom låtene har blitt flere, og bandet bedre, har en konsert med Ricochets vært den beste garantien for rocksjokk på vår side av ekvator. Det er derfor uriktig å si at gårsdagens opptreden på Sentrum Scene i Oslo helt brøt med forventningene. For det gjorde den for så vidt ikke.

Kloster-Jensen bladde opp med riff, Andreassen sang like overbevisende som han pleier, og den umiskjennelige eimen av ricorock lå i luften. Men likevel var det noe som manglet. Om det var publikum sin feil, eller om det var bandet som ikke helt fant tonen, vites ikke. Den frekke intensiteten som har vært fremtredende under gruppens tidligere konserter oppstod nå uansett sjeldnere enn ønskelig.

Reddet av superlåtene
Kraftsentre som You’re Gonna Get It Up The Ass, Isolation, Pick Up The Phone og riffmonsteret Nobody Around løftet konserten opp på et standmessig nivå, men magien satt likevel lenger inne enn den har hatt for vane å gjøre.

Oppsummert ble dette både tøft og bra, men ikke så overlengt suverent som vi har sett Ricochets prestere før.