Kontraster på Kamelon

(Kamelon, Bergenfest 2006 – Bergen, tirsdag 2/5 2006)
(Foto: Ole Martin Hoel)

Thom Hell
Særlig nedstrippet ble det ikke, men det ble en kveld full av konstraster. Først ut var Thom Hell, en mann som har høstet gode anmeldelser for sine hitttil to album og har vist seg som en av landets bedre singer/songwritere. Med seg på scenen hadde han blant andre Frank Hammersland på bass, og instrumenteringen ellers var som man nesten kunne forutsi; selvfølgelig var det med en steelgitar, foruten trommer, gitar og piano.

Akkurat dette instrumentet har fått en renessanse de senere årene, for skal man gi ut plate med melankolske stemninger og passe med countryovertoner i disse dager kommer man ikke utenom å ta med en steelgitar. Når det gjelder Thom Hells band, i hvert fall denne kvelden, så bortfaller imidlertid enhver kritikk rundt instrumenteringen. Mannen som både tok seg av elgitar og steelgitar -arbeidet viste seg å være svært så kreativ og en stor kraft for det totale lydbildet gjennom settet.

Thom Hell gjorde selvfølgelig alle sine beste sanger, både fra I Love You og det nyeste Every Little Piece, for eksempel herlige Try. Av og til tipper han for langt inn på eiendommen til Thomas Dybdahl, særlig på de rolige akustiske nummerne, men han redder seg godt inn igjen ved å tilføre en solid dose elektrisk inferno. Det var nemlig de voldsomme kontrastene som gjorde Thom Hells sett til den nydelige opplevelsen det var. Fra skjøre vokalharmonier og vispetromming, til full gitarvreng, skjærende orgel og hylende soloer, gjerne i samme sang. Dette viser en energi som hittil har manglet på plate, men la oss håpe han kan ta den med inn i studio neste gang. Det kledde deg, Thom.

Fink
Fink har tidligere markert seg innenfor trip-hop sjangeren, både som produsent og DJ. Nå slipper han imidlertid sitt debutalbum, som etter konserten tirsdag å dømme befinner seg langt utenfor trip-hop verdenen. Han kan minne litt om en mer stillfaren David Gray, med stemmen til Chris Martin fra Coldplay, og instrumentert med nylonstrenger, akustisk bass og visper på trommene. Sånn sett ble han noe ganske annet enn Thom Hell, men likevel var det minst like god stemning i lokalet under Finks sett.

Musikken er plantet i singer/songwriter tradisjonen, men det som gjør det hele spennende er at i rytmeoppbyggingen og arrangeringen av sangene finner man hint og spor av adskillig hardere saker. Hadde ikke dette vært akustisk, men heller et fullt elektrisk sett med sterkere rockgener kunne vi like gjerne snakket om hardrock. Likevel er det ikke heavyballader Fink spiller, men relativt lavmælte perler hvor noe ulmer under overflaten. Biscuits For Breakfast, debutalbumet, kan gjerne være en de store oppdagelsene i 2006.

Elliott Brood
”Death country” kaller kanadiske Elliott Brood sin musikk, og leder i så måte tankene mot for eksempel Nick Cave. Det bør forsåvidt nevnes at Elliott Brood ikke er navnet på noen av medlemmene i bandet, som forøvrig er Casey Laforet, Mark Sasso og Stephen Pitkin. Akkurat Nick Cave hørte man ikke så fryktelig mye til denne kvelden, men en kanadier ved navn Neil Young var tydelig til stede, i hvertfall på slutten av settet hvor bandet dro covere som Powderfinger og Barstool Blues.

Betegnende nok ble dette høydepunktet for Elliott Brood, som dessverre måtte finne seg i å være det svakeste bandet denne kvelden. Thom Hell og Fink hadde levert såpass sterke sett at det ble vanskelig å skulle ro det hele i land, og det greide da bandet også bare halvveis. Til tider kunne de minne om et typisk pubband, uten den nerven de to foregående hadde innehatt. Vokalen til Laforet må dessverre stå for noe av denne kritikken, som kanskje ikke helt kledde musikken slik den burde.