Storslått festivalavrunding

(Norwegian Wood, Frognerbadet – Oslo, søndag 18. juni 2006)
Foto: Anthony Hopkins

Martha Wainwright

Sjarmerende enkelt og kraftfullt
Kritikeryndlingen Martha Wainwright som debuterte med sitt selvtitulerte album sist høst, var bare andre artist på hovedscenen til Norwegian Wood søndag ettermiddag. Hun gikk på klokken 14.30, og allerede da var det trangt om plassen i Frognerbadet. Tidspunktet syntes likevel riktig, og kanadieren fra den berømte familien stilte mutters alene på den svære scenen, kun akkompagnert av sin egen gitar.

Det er ingen tvil om Martha Wainwrights talent, både som låtskriver, sanger og utøver. Til tross for den enkle settingen, fremstår hun som kraftfull og smittende sjarmerende tross strenge og til dels sinte tekststrofer. Strukturen som et sett av denne typen gir, betyr imidlertid at det blir rom for lite variasjon, og dynamikken som preger Martha på plate, uteblir gjerne når bandet er fraværende.

Nettopp derfor er det vanskelig å gi søster Wainwright full pott for sitt noe avslipte sett i Frognerbadet. Likevel skal hun ha honnør for sitt vinnende vesen og for sin innsats og ståpåvilje for å gi alt, selv om hun blir uvanlig liten og sårbar i denne settingen. For kraften i Marthas stemme er alene av et kaliber som tydelig fengsler tilhørerne, som også denne dagen ligger slapt henslengt i amfiet ved scenen. Dette selv om ikke solgudene viste seg fra samme side som tidligere i uken.

Minor Majority

Dynamisk Minority
Oslobandet Minor Majority gjorde en god figur under sin opptreden på Norwegian Woods hovedscene søndag. Med et gjennomført dynamisk sett, viste de en gang for alle at dette er et modent og rocka band med kanter.

Solgudene hadde for alvor forlatt arenaen da Minor Majority med Pål Angelskår i spissen entret scenen sent søndag ettermiddag. Gruppen hevdet innledningsvis at de hadde gledet seg stort til denne forestillingen, og at publikummerne var et vakkert skue. Noe som slett ikke ble dårlig mottatt av forsamlingen.

Minor Majority er kanskje aller mest kjente for sitt akustiske lydbilde, noe som til dels også har preget bandets utgivelser. Men på det foreløpige siste albumet Reasons To Turn Around har de skrudd opp nivået noe, noe som definitivt også gjenspeiles i gruppens sceniske uttrykk. For på Norwegian Wood-scenen virket gutta å være rett band på rett sted. Og det var tydelig å se at bandmedlemmene også storkoste seg foran amfiet.

Lydmessig fungerte også alt etter boken, selv om det tidvis kunne oppleves som vel høyt. Og det er ikke akkurat noe vi tidligere har forbundet med Minor Majority. Konklusjonen må derfor bli at Minor Majority har funnet seg selv og makter i dag å skape et dynamisk og lekkert, men samtidig også variert og helhetlig lydbilde. Spesielt fra scenen fremstår de i hvert fall nå som et stort band med større nedslagskraft enn noen gang.

Maria Mena

Vant publikums gunst
Etter en introduksjon av mangeårig Norwegian Wood-medarbeider dukket pappa Mena opp på hovedscenen i Frognerbadet for å stolt introdusere sin suksessrike datter. Maria innfridde forventningene både fra ham og de 7500 øvrige festivalgjengere.

Siden Maria Mena dukket opp med My Lullaby i 2002 har hun hatt en kometkarriere og allerede lagt tre suksessfylte album bak seg. Sin unge alder til tross, hun har ikke gjort større livejobber i festivalsammenheng før, men kom seg velberget gjennom debuten på Norwegian Woods største scene denne tidlige søndagskvelden.

Med et til tider naivistisk musikalsk uttrykk maktet Maria å hente seg inn og kjørte stødig gjennom et sett bestående av egne låter. Et fullt band som backet henne opp sørget for å pakke låtmaterialet inn i en kledelig og overraskende funksjonell drakt.

Maria Mena fremstår i dag som langt stødigere og profesjonell artist på scenen enn hva mange trolig i forkant hadde forventet. I så måte overrasket hun nok en større andel av publikummerne, som hadde kommet til Frognerbadet i helt annet ærend enn for å oppleve unge frøken Mena spre sine sanger fra hovedscenen.

Men Maria vant gehør og takket høflig for oppmerksomheten. Noe hun fortjente etter jobben hun nettopp hadde lagt bak seg. For det var med stor overbevisning hun krydret det hele med et snev av selvironi, med klare linjer tilbake til sin egen opptreden på The Letterman Show for en tid tilbake. Som de fleste husker så sang hun ikke akkurat krystallklart den gangen, noe hun klarte seg langt bedre på her.

Helt prikkfritt var denne Wood-konserten dog ikke, men likevel fullt på høyde med det beste vi har opplevd i Frognerbadet gjennom de siste par dagene.

Mew

Effektivt automatisert
Det er vanskelig å ikke være fordomsfull i forhold til band som stammer fra det musikalske miniputtlandet Danmark. Mew er blant unntakene, og har utvilsomt vært en av aktørene som har dukket opp gjennom de siste årene og bidratt til å gjøre holdningene til skamme. Dette fikk de også full uttelling for under sin konsert i Frognerbadet søndag kveld.

Med sin til tider svært så elegante kunstrock utviste Mew et musikalsk utmerket sett, hvor det aller meste var på plass. Både på det vokale, instrumententelle og lydmessige plan fungerte det meste knirkefritt, og publikum lot seg velvillig lede med av de danske drengene som så ut til å ha full kontroll fra scenen.

Scenerigg og bandets posisjoner ga også inntrykk av dette er et band som ønsker å skape noe utover det rent musikalske. Men spesielt utagerende skulle imidlertid ingen av danskene vise seg som, noe som igjen førte til at man sto tilbake med inntrykk av at dette er ren plankekjøring fra Mew. I alle fall må de ha kommet frem til at formelen fungerer etter å ha testet ut opplegget en rekke ganger før.

Noe som også bør nevnes, er at Mew åpnet showet sitt med å gå rett på sine to største hitlåter. Special fra fjorårets And The Glass Handed Kites og Am I Wry? No fra 2003-utgivelsen Frengers vært banebrytende for gruppens posisjon her til lands. Men med dette trekket avslørtes det også at her var det ikke ryddet plass til ekstranumre – noe vi da heller ikke fikk.

Konkludert kan vi vel si at Mew gjorde en ryddig og god jobb fra scenen. De fanget kjapt publikums oppmerksomhet og ble belønnet med jubel og konsentrert respons fra publikum.

Kent

Smertelig ferd mot klimaks
Navnet Kent har for lengst blitt knyttet opp mot begreper som Skandinavias (eller var det Nordens?) største band. Den storheten som bør følge en status av det formatet var ikke spesielt synlig før helt på tampen av kvelden da gruppen satte endelig punktum for Norwegian Wood 2006.

Men ingen skal kunne frata Joachim Berg og hans kompanjonger det faktum at de opp gjennom årene har blitt gradvis mer og mer rutinerte. Det skulle da også bare mangle. Men rutine trenger ikke nødvendigvis gå hånd i hånd med et maskineri som synes like konstruert som bandmedlemmenes personligheter.

Bandet fra Eskilstuna har holdt på siden tidlig på nittitallet, mens musikalsk nådde de toppen rundt årtusenskiftet med albumet Hagnesta Hill. Den store monsterhiten derfra, Musik Non Stop, kom først førti minutter ut i kveldens sett, og reaksjonene lot ikke vente på seg. Derfra kjørte Berg og kompani på med flere hits, først i form av Om Du Var Här fra 1997-utgivelsen Isola og bandets gjennombruddslåt her i landet.

Før dette punktet i settet hadde gruppen størst fokust på relativt ferske låter, i stor grad hentet fra fjorårets album Du & Jag Döden. Publikum hang riktig nok godt med gjennom hele settet, men våknet først virkelig til live mot slutten – og da spesielt da ekstranumrene ble servert.

Med barnekor på tape i ett av dem, Dom Som Försvann fra deres ferskeste utgivelse The Hjärta & Smärta EP, og helt til slutt Mannen I Den Vita Hatten (16 År Senare) også den fra fra fjorårets album, avrundet svenskene en festival med røykmaskiner og papirflimmer som snødde over festivalområdet i stort monn. På dette tidspunktet nådde Frognerbadet kokepunktet, noe som egentlig kom lovlig sent i Kents nesten halvannen time lange konsert.

Jevnt over har for øvrig årets Norwegian Wood vært svært vellykket på de aller fleste måter. Både når det gjelder publikumstilstrømming, gjennomførsel av konsertene, for ikke å glemme det strålende været som har vedvart fra åpningskonserten med Roger Waters på onsdag og helt frem til søndag ettermiddag og til kveldens finale, har det ikke vært spesielt mye å utsette. Det eneste måtte være et ønske om et noe sprekere program til neste år. For store internasjonale navn som preger dagens musikkscene var ikke så fryktelig lett å spore på årets program. Det er ingen stor hemmelighet at Roger Waters og Lou Reed har lagt sine glansdager på rocktronen bak seg for mange år siden…