Høyoktansk bukkeritt

(Blå, Oslo – tirsdag 15. august 2006)
Musikere: Axel Dörner, Fredrik Ljungkvist, Håvard Wiik, Josh Abrams og Chad Taylor

Denne kvelden stod i premierenes tegn med en enormt sterk brigade bak spakene. For første gang fikk vi servert et meget internasjonalt samarbeid med disse rutinerte musikere. Alle har levert nykomponert materiale til ensemblet noe som ga settet et meget kontrastfylt og fint snitt.

Her var lange løp med improvisasjon med alltid tilbakevendende “strammere” temaer. Trommis Taylor og kontrabassist Abrams er sterkt tilknyttet Chicago-etiketten Thrill Jockey og har tidligere spilt på raffe skiver med Sam Prekop, Prefuse 73, Marc Ribot og Tortoise.

Axel Dörner er en av Berlins fineste trompetister om dagen. Håvard Wiik og Fredrik Ljungkvist kjenner vi fra diverse skandinaviske konstellasjoner og ikke minst fra überfine Atomic, verdens schløyeste band for tiden.

Minner om Miles Davis Quintet
Det er ting ved denne kvintetten som minner anmelderen om Miles Davis Quintet fra 60-tallet og modaljazzens rammer. Axel er den sobre minimalistiske Miles, Fredrik den mer energiske utblåsende, men stadig lyriske, Wayne Shorter og Håvard som Herbie Hancock eller Bill Evans med små nikk til Ravel og Debussy i harmonisering og soli.
Men, for all del, disse musikantene står godt på egne bein og har klare distinkte stemmer.

Her swinger det kraftig i partier, slurer godt i skorpa. Ljungkvists kor har virkelig vaska seg og her finnes lange kontrastfylte historier. Det knitrer og spraker maksimalt i messingen til Dörner når han med sin kjølige tone svever i soli. Kvintetten kan også minne en del om Atomic, men der Paal og Ingebrikt øser flere noter, større kraft og er mere, på alle mulige måter, er Taylor og Abrams på sin side mer groove-orientert og “less is more” i sin fargelegging. Abrams er et fint anker i bassen mens Tayler holder garnet tett i sitt driv. Stor stas å høre Håvard og Fredrik i ei slik setting.

Dette gjør denne konstellasjonen enormt spennende i det jeg tar meg i å lytte etter forskjellene fra musikernes andre band. På et slikt høyt nivå som disse soldater utøver skaper slike ting kun fokus hos lytterne, nysgjerrighet. I partier du føler det er like før det rakner, smelles de inn i stram fokusering igjen. Det legges ut låter på låter med nydelige temaer og når staffettpinnen sendes rundt på scenen i improvisasjonsrittene er det riktig så fint å være på Blå denne kvelden. Var ikke tegn til møll eller Johan her i gården gitt.

Det ryktes om en mulig innspilling på plate med denne gjengen. Vi venter i spenning.

PS! Lytt til: Atomic: Happy New Ears! og Bikini Tapes ( Jazzland Rec).