Det er i Ole-Martin Ihles reisebrev at Øya-festivalen, og spesielt det forbannede publikum, blir nådeløst angrepet av velkjente klisjeer. Ikke siden diskusjonen god kontra dårlig musikk, har man klart å spå argumentene som lurer med større sikkerhet.

1: Generisk stil

-Hadde det bare fulgt en frisyre med alle disse genrene, subgenrene og hybridgenrene, tenker jeg idet nok et indieband hilser publikum med en vegg av uartikulert støy.

Slik starter reisebrevet til Ihle, og allerede ved start vet vi at det kommer til å gjøres poeng ut av skomerket Converse, t-skjorter med bandtrykk og ikke minst, flittig bruk av obskure sjangerbetegnelser. Det er ikke noe nytt, det er faktisk et like gammelt fenomen som sjangertilhørighet i publikum, og sikkert enda eldre enn det også.

Undertegnede er skyldig i to av tre (Converse og bandstæsj), men jeg føler meg ikke som en ”dårlig publikummer” av den grunn. Det er ikke som om Ihle endelig har «knekt koden». Det er helt enkelt slik at jeg liker de skoene (jeg tror de har en fremtid!) og jeg kjøper ofte en t-skjorte om et band jeg liker har kult stæsj. Er det galt å støtte opp om et band man liker, eller er det blasert indieatferd?

Dette, i spann med publikums manglende interesse for å hoppe opp og ned, kaste øl på fremmede og rope, gjør at rollen som publikummer kommer under kritikk. Virker det rart for noen andre enn meg å bli kritisert for å lytte på konsert?

2: Hold pressen: Rocken resirkulerer!

-The Cramps spiller det samme riffet enda en gang, uten at publikum synes å kjede seg av den grunn. Sidemannen min nipper ettertenksomt til en øl og veksler innimellom små bekreftende blikk og blaserte smil med en kompis.

At Ihle gjør et poeng av at riffene resirkuleres, leder meg til å tro at han er typen som fisker makrell med TNT. Det finnes så usannsynlig mange band med føttene plassert i bluesskalaens verden. Er ikke rock i bunn og grunn bare bluesens bastardsønn? Kan noen forresten lære meg å smile blasert?

Er rockesjangeren (og alle «subgenrene og hybridgenrene») totalt fremmed for skribenten? Har han hørt Green Day, Foo Fighters og Turboneger? Hvor mange ganger har vi ikke hørt et Kinks-riff resirkulert, eller hørt de to store (Beatles, Stones) la seg «inspirere» av gamle blues- og rock ‘n’ roll-helter?

Det er kort og godt en utdatert, kjedelig klisje å anklage band som The Cramps for å være ensformige og lite kreative. Slike band har ikke som mål å levere lag på lag med melodier, harmonier og instrumentalt utforskende episke låter. De vil spille rock, drikke sprit og lage show. Det ironiske er at bandet selv nok hadde delt Ihles irritasjon over indiepublikummet; de ønsker at folk skal bli fullstendig ape og ha mengder med hjerneløs moro. Ettersom konserten deres ikke avsluttet kvelden, var ikke publikum fulle nok til det, og de fleste var der sannsynligvis mest av ren nysgjerrighet.

3: Bare se, men ikke høre?

-Over et gebrokkent rockeriff skriker Yoko Ono så hjerteskjærende som bare hun kan. Indiefolket veksler sine sedvanlige megetsigende blikk, som om det var noe av sublim musikalsk betydning de nettopp hadde vært vitne til.

Selv så jeg omtrent to låter bare «for å ha gjort det», men så i likhet med Ihle liten grunn til å bli. Flere av menneskene jeg pratet med i etterkant delte min manglende begeistring, men så allikevel konserten ferdig. Er det slik å forstå at disse menneskene ble stående og lyttende utelukkende for å bli sett av likesinnede?

Det virker veldig tungvint å drive med slik atferd på Øya hvor det jo er tusener av mennesker. Selv har jeg tatt lærdom av Ihles reisebrev og skal tipse mine svaksinnede indievenner om Mono. Det må da være mye lettere å bli observert der i en utvasket Built To Spill t-skjorte og et par med kledelig utslitte Converse-sko?

Reisebrevet

(Det skal sies at jeg jobbet to av tre dager på festivalen, men jeg var allikevel publikum i tillegg.)