Kardinalsk overdose

(Sentrum Scene, Oslo – onsdag 11. oktober 2006)
Foto: Universal Music (promo)

At Ryan Adams er en produktiv kar kan ingen ta fra ham. Men når han sammen med The Cardinals spiller sammenhengende i nærmere tre strake timer – uten stans – blir det for mye for andre enn den kardinalske menighets sanne sognebarn. Og i hvert fall blir det for mye for de mange som er avhengig av kollektivtilbudet i hovedstaden en onsdag kveld.

Rent musikalsk er det ikke spesielt mye å utsette på Ryan Adams og kardinalenes tette samspill og kløktige tekniske grep. På det området fungerte det meste mer enn tilfredsstillende gjennom hele (det tilsynelatende uendelige) settet. Blant annet fikk vi servert nydelige vokale harmonier, et stødig orkester og en frontmann som med sin forførende stemme hele tiden holdt på oppmerksomheten fra tilhørerne i salen med et relativt stødig grep gjennom hele settet. Og låtene fra hele Adams solokarriere, inkludert coverlåter som Oasis-slageren Wonderwall. Spørsmåler er om han behøvde spille alle disse?

Ordknapt
Men det skulle ta hele tre kvarter før Adams hikstet frem et lite ”tusen takk” (på norsk, må vite) og ytterligere en time til før han igjen sa noe. Og da gjentok nøyaktig det samme. Med andre ord fikk publikum utelukkende servert musikk, for videre kommunikasjon mellom utøver og tilhørere var totalt fraværende i en time og femti minutter.

Da Ryan Adams omsider hadde noe på hjertet utover det han først og fremst var kommet for; nemlig å fremføre sine låter, virket det mer som han ønsket å fremstå som en standup-komiker fremfor en musiker. I alle fall ble det mye vås om alt og ingenting, som vitsing om virkningen av for mye Pepsi Max og hva et av nødutgangsskiltene i salen var godt for. I det minste førte stuntet at det ble en litt lettere stemning i salen.

Som nevnt tidligere, så fungerte konserten likevel godt rent teknisk sett. Men samtidig var Ryan Adams & The Cardinals’ opptreden omtrent like spennende visuelt sett som en episode av Lunsjtrav på NRK1 – eller lengden tatt i betraktning: Kanskje å følge en hel nattsending av Mess-TV på TV Norge. Med andre ord: Det skjedde omtrent ingen ting! Vi kunne like gjerne stått med ryggen til scenen – og hørt på et liveopptak. Virkningen hadde vært den samme. Å stå og se på et band som står forholdsvis stivt rett opp og ned og spiller i timevis er nemlig ikke spesielt morsomt i lengden. Akkurat her kunne nok Ryan ha lært seg ett og annet triks fra sin nesten-navnebror (han med B). Det holder ikke å vise noen roser på lerretet bak bandet for å illustrere fjorårets utgivelse Cold Roses.

For lite visuelt
For det er ikke til å legge skjul på at en hvilken som helst konsert bør være mer enn musikk. Spesielt dersom intensjonen er å underholde publikum i tre timer. Da må det visuelle ha en langt mer fremtredende posisjon enn hva tilfellet var under gårsdagens konsert på Sentrum Scene.

Å hevde at publikum ikke fikk valuta for inngangspengene yter likevel ikke Adams og kompani rettferdighet. Vi fikk snarere i overkant mye valuta, for Ryan Adams er en mann som tilsynelatende ikke vet å begrense seg. Bare se på hyppigheten av plateutgivelser gjennom de siste årene. Er det i det hele tatt noen som fremdeles klarer å holde tellingen? For selv om den nært forestående 32 år gamle amerikaneren i utgangspunktet har teft, behøver han ikke på død og liv å gi ut alt han styrer med når han er i studio. Og i alle fall ikke forsøke servere absolutt alt på én eneste aften uten innlagte pauser…

Konkludert må vi kunne si at det ble i overkant mye fra Ryan Adams & The Cardinals, selv om det periodevis var hyggelig å høre denne musikken direkte og live…