Dylanesque – Forsiktige frie tolkninger

Når det er sagt så er ikke det ensbetydende med at Bryan Ferry mislykkes med sine Dylan-tolkninger. Låtutvalget må i tillegg kunne karakteriseres som forholdsvis spennende, da han kun med få unntak har valgt Dylan-komposisjoner som ikke allerede er ihjeltolket av andre musikere der ute.

Dylanesque åpner med Just Like Tom Thumb’s Blues. Det hersker fra første strofe ingen tvil om Ferrys vokale kvaliteter, og det er ingen stor overraskelse at han overgår originalen med stor margin. Likevel kan resultatet synes som en forsiktig tilnærming til materialet, for Bob Dylan selv ga i sin tid mer av seg selv i sine originalversjoner.

Bryan Ferry er en helt annen type vokalist enn det Bob Dylan er. Gjennom sin karriere i Roxy Music og som soloartist har stemmen hans i alle år vært av et lett gjenkjennelig format som mange siden har forsøkt å kopiere. Det behagelige leiet vi er vant til fra den kanten gjenspeiler seg også på Dylanesque, mens arrangementer og orkestrering fjerner denne fra de fleste andre utgivelser med Ferry bak mikrofonen.

De forsiktige, dog frie fortolkningene av Dylans mange klassikere gir også låtmaterialet særpreg som tidvis kler Ferrys stemme usedvanlig godt. Spesielt godt kommer dette frem i de nakne versjonene av Make You Feel My Love og Posetively 4th Street, samt i de langt mer ”oppbrukte” The Times They Are A-Changin’ og ikke minst Knockin’ On Heaven’s Door. Begge serveres i en noe uventet drakt fra Ferrys side. Spesielt i sistnevnte makter Ferry å tilføre en sofistikert eleganse som få andre har vært i nærheten av med tanke på at dette må være en av tidenes mest covrede låter. Imponerende!

I If Not For You og Gates Of Eden er Bryan Ferry videre seg selv mest lik, mens han i avslutningsnummeret All Along The Watchtower, platens friskeste innslag, gjør en forholdsvis flott figur i en låt som Jimi Hendrix forlengst har stjålet fra Bob Dylan og gjort like udødelig som seg selv.

Det kan likevel være vanskelig å se hvor Bryan Ferry egentlig vil med Dylanesque utover det at han sannsynligvis bare har hatt et brennende ønske om å tolke låtene signert et av sine store forbilder på sitt særegne vis. Og resultatet fungerer lagt på vei, dog uten at dette står tilbake som en absolutt nødvendighet i platehyllen verken for Roxy- eller Ferry-fans – eller for hvem som helst andre for den saks skyld.