Karismatisk goth

(Infernofestivalen – Rockefeller, Oslo – Lørdag 7. april 2007)
Foto: Pål Dimmen

Tiamat, med melodikunstner Johan Edlund i spissen, har lenge vært et av undertegnedes favorittband i den gotiske sjanger. Bandets repertoar av nyere dato er kanskje ikke veldig representativt for resten av materialet som presenteres på Infernofestivalen. Det var derfor spennende å se hvordan oppmøtet kom til å bli foran scenekanten.

Etter nesten tre dager med ondskap og mørke, var det unektelig litt komisk da Tiamat åpnet showet med låten Vote For Love. Publikum lot seg imidlertid ikke påvirke i negativ retning av det idylliske budskapet. Det var langt ifra fullt i salen, men likevel nok folk til at det ble bra med liv når den karismatiske frontmannen dro frem godlåtene.

Tiamat har skuffet en smule på sine to siste utgivelser Prey og Judas Christ. Likevel har bandet nok av glimrende enkeltlåter til å lett fylle en times konsert og vel så det. I så måte leverte svenskene varene.

Sviktende lydmiks
Spesielt livlig ble det da synthintroen til bandets beste låt, Cold Seed fra stemningsfulle Deeper Kind of Slumber, kom sivende ut fra høyttalerne. Gamle fans fikk også sin dose materiale fra Wildhoney, med Whatever That Hurts som høydepunkt. Disse eldre låtene gjør seg så forbløffende bra live at det er litt irriterende at Edlund har blitt såpass myk i kantene.

Konsertens største ankepunkt var håpløs lyd på koringsvokalen, som er et svært viktig element på de nyere, Sisters Of Mercy-inspirerte låtene. Spesielt på Brighter Than the Sun var dette et problem.

Til tross for sviktende lydmiks var det uansett behagelig å hvile ørene til melodiøs goth til en forandring.