Store overraskelser i regnet

(Hovefestivalen, Tromøya – Arendal, fredag 29. juni 2007)
Foto: Paul A. Nordal og Robal (Slayer)

Mangt kan sies om Sørlandet og godvær, men beklageligvis har ikke Hovefestivalen vært bortskjemt med det. Solen skinte riktig nok på torsdagen, men da ifølge av iskald nordavind som gjorde forholdene noe mer utrivelig enn ønskelig. Om ikke det skulle være nok, så var vinden så sterk at både båtbrygger og lévegger blåste bort i stormen. For ikke å glemme alle campinggjestene som måtte passe ekstra godt på teltene sine så de ikke skulle ta av og flakse av sted. Om ikke det var nok så i går, på festivalens fjerde dag, slo værgudene atter en gang tilbake og lot regnet øse ned igjen! Heldigvis ikke like ille som på åpningsdagen tirsdag, med dog…

”Det finnes ikke dårlig vær, bare dårlige klær” heter det visst, og utstyrt med regnponchoer i plast, overså festivalgjestene det ublide våte fra oven og ga seg i kast med dagens program. Fredagen skulle vise seg både variert og interessant, med mange spennende artister fra flere forskjellige sjangre på plakaten. Dagens suverene vinnere på konsertfronten skulle vise seg å bli britiske The 1990’s og irske Damien Rice, som begge leverte imponerende sterke sett. Metallfolket fikk også sitt i form av metalgudene i Slayer og etterlengtede Mastodon. Sistnevnte kom så sent til området at konserten ble utsatt til klokken ett på natten, og er dermed ikke omtalt her.

The Moving Oos
Teltscenen

Soul’n’roll
”Supergruppen” The Moving Oos debuterte med albumet Peace And Love i vinter og kom til Hovefestivalen for å vise krefter. Det gjorde de med overbevisning i Teltscenen tidlig fredag kveld.

Med medlemmer fra henholdsvis Cadillac, The International Tussler Society, New Violators, Dadafon, Fuckface og Null$katte$nylterne er det ingen stor hemmelighet at dette er et band bestående av musikere som har stått på en scene før. The Mooving Oos kan med andre ord sitt fag og håndterer soulrocksjangeren de har lagt seg på med stødig hånd.

Låtmaterialet til bandet er tidvis i tråd med hva gamle helter fra seksti- og syttitallet som gruppen har latt seg inspirere fra leverte i sin tid, men uten at dette tilfører segmentet noe spesielt nytt. Orgelbasert rock’n’roll, med trykk på ”roll”, kan vel også beskrive The Moving Oos musikalske ståsted fra Teltscenen denne kvelden. Først når trønderne trår til me Stevie Wonder-klassikeren Superstition mot slutten av settet avdukes det at denne gjengen har mer å gå på.

Alt i alt står dette tilbake som en god test for The Moving Oos, som for øvrig ble godt mottatt i teltet av festivaldeltagere som både holdt seg tørre under tak og så muligheten til å bevege på seg i takt med musikken som strømmet fra scenen.

The 1990’s
Teltscenen

Lykkepunk
Erkebritiske The 1990’s kom til Teltscenen med kofferten full av partylåter forankret et sted mellom The Clash, The Jam og Supergrass, hvor sistnevnte er eneste holdepunkt til tiåret bandet har tatt sitt navn fra. Det unge trekløveret syntes også selv å være i usedvanlig godt humør, noe som helt naturlig smittet over på publikum som lot seg fengsle uten å mukke. Bandet var tighte fra første strofe og var på høyden gjennom hele settet. Dersom dette bandet får en sjanse til å utvikle seg før hypen fra den britiske musikkpressen tar dem, kan vi ha å gjøre med ett av fremtidens virkelig store navn på musikkfronten i England.

For med et knippe gromlåter som banker det meste størrelser som for eksempel Arctic Monkeys og Kaiser Chiefs har levert (uten sammenligning for øvrig), bør alt ligge til rette for at The 1990’s blir et virkelig stort navn for The 2000’s.

Samtidig som dette skulle vise seg å bli et særdeles hyggelig møte, hører det med til historien at The 1990’s ikke finner opp kruttet på nytt de heller. Som nevnt innledningsvis har de hentet mye av sitt uttrykk gjennom sytti- og tidlig åttitallsband som The Jam og spesielt The Clash. Tilføy en ekstra stor dose humør og det hele kan oppsummeres som en form for lykkelig punk. Riktignok uten hanekam og sikkerhetsnåler i trynet!

Som en liten kuriositet bør det også nevnes at The 1990’s gjorde en så flott figur i teltet at de mer eller mindre ble beordret tilbake på scenen for å gjøre ekstranummer. Akkurat det står antageligvis ikke i programmet fra festivalledelsens hold. Det sier derimot mye om dette bandets nedslagsfelt og smittende musikalske egenskaper. For det er tvilsomt at alle tilstedeværende publikummere hadde etablert et forholt til trioen før dette møtet.

Nellie McKay
Amfiscenen

Til å spise opp!
Stjerneskuddet fra New York, Nellie McKay, kom alene til Hovefestivalen og inntok Amfiscenen kun sammen med sitt flygel. Dette er en setting vi har observert før, blant annet med Tori Amos på pianokrakken under Norwegian Wood i forrige uke. I festivalsammenheng kan denne settingen ofte bli litt for ambisiøs, da store utendørsscener gjør seg mye bedre med band, eller i det minste et knippe musikere som spiller sammen. Hvis ikke blir resultatet ofte hakket for kjedelig å beskue som tilhører.

Forutsetningen for å lykkes i regnværet med dette opplegget var med andre ord minimal. Men Nellie McKay smeltet regelrett de våte festivalgjengerne med sin formidable utstråling og en miks av pianodrevne singer-songwriter-låter krydret med en aldri så liten dæsj cabaret. Den lille og yndige dama overbeviste stort, selv om det i lengden kunne føles som litt for mye av det samme.

Tross dette er det lite og ingenting å utsette på McKays relativt enkle forestilling. Det er hun selv alene som gjør dette til noe langt mer enn en døll pianobar-gig med ønskelåter fra publikum. Dama regelrett stråler og sprer om seg med etterlengtet varme og energi på et vis som er få forunt. Her snakker vi om en glødende stjerne som er til å spise opp! Whoa Nellie!

Slayer
Hovescenen

Metalgudene innfridde i regnværet
Metalgudene i Slayer kom til Hovefestivalen og ble hyllet av sin stadig voksende horde med norske fans. Som en av de virkelig store inspirasjonskildene innen metalsjangeren skulle det nesten også bare mangle at ikke gruppen, som ble gjenforent for noen år tilbake, ikke skulle bli møtt med respons verdig en hvilken som helst monark som har regjert en hvilken som helst nasjon. Så var også tilfellet da Slayer inntok Hovescenen noe tidligere enn annonsert tidspunkt da programmet måtte endres fordi Mastodon ikke rakk frem til Tromøya i tide.

Men dette skulle på ingen måte legge noen demper på responsen Tom Arya, Kerry King og resten av banden skulle bli møtt med. De sparket fra seg fra første sekund med tonene fra signaturlåten God Hates Us All, og umiddelbart var folket, og da spesielt blodfansen, med på notene. De ivrigste foran scenen spratt rundt som paralyserte disipler mens ølglassene bakfra haglet mot sceneområdet. Dette med å kaste ølglass synes for øvrig å være en form for idioti som stadig brer om seg under Hovefestivalen, og da spesielt under konserter med tyngre band. Vis tullingene som bedriver denne formen for ”sport” bort fra området, og la de øvrige gjestene nyte sceneshowet uten fare for å bli bombadert med øl!

Den latterlige kastingen til tross, Slayer kom og gjorde jobben sin. Arya og kompani syntes å være i godt humør, men gjorde ikke så fryktelig mye ut av seg annet enn å tilsynelatende gå på autopilot. Alt i alt en helt grei forestilling fra metallens gudfedre.

NB! Denne konserten er anmeldt basert på første halvtime av settet.

Damien Rice
Amfiscenen

Rocka risotto
Da irske Damien Rice brakdebuterte med albumet O for tre år siden kom han som en del av bølgen som fostret særbritiske singer-songwritere som Tom McRae, Ben Christophers og den langt mindre spennende, dog mest suksessfulle blant dem; James Blunt. Om de alle red på ”quiet is the new loud”-bølgen som våre egne Kings Of Convenience startet skal være usagt, men i alle fall gjorde Rice og hans band en bemerkelsesverdig entré innenfor dette segmentet.

Det har imidlertid ikke alltid vært like interessant å følge denne typen artister fra scenen. Spesielt ikke fra større festivalscener utendørs. Derfor var det en oppsiktsvekkende positiv overraskelse å finne Damien Rice på Amfiscenen med fullt band og med et langt mer spennende sett enn hva plateversjonen av mannen skulle tilsi. Rice og hans medmusikere sparket nemlig godt fra seg gjennom hele settet sitt, dog ikrydret et par mer neddempa bidrag som åpningssporet fra debuten, Delicate. Men også denne ble spritet opp mange hakk da han kom til refrenget. Og denne oppskriften kledde Damien Rice og hans medsammensvorne på scenen særdeles godt. Iren var tilsynelatende i storslag gjennom hele det tre kvarter drøye settet, og selv om det var flest jenter i amfiet som sang med på tekstene her, viste konserten seg også som noe gutta kunne – og ville – ta til seg.

Damien Rice må etter dette kunne trekkes frem som festivalens største overraskelse, for denne forestillingen var langt over hva vi hadde lov å forvente fra iren. Imponerende!