Pop i alle mulige fasonger

(Hovefestivalen, Tromøya – Tirsdag 24. juni 2008)
Foto: Per Anders Eivind Kollen Evensen

Uten noe helt klare headlinere, var det likevel mye å glede seg til på tirsdag for de som har holdt seg oppdatert på musikkfronten det siste året. Forventningene til både Vampire Weekend og MGMT var skyhøye. Begge band har mottatt knallanmeldelser for sine debutalbum. Det skal litt til å møte slike forventninger.

MGMT
Innfridde ikke
Etter den briljante debutplata Oracular Spectacular, var forventningene store foran konserten med MGMT. Plata er rett og slett fantastisk, og sanger som Time To Pretend og Kids er jo som skapt for sommer og festival. Derfor var synd at bandet ikke leverer helt. Bak navnet MGMT står Andrew VanWygarden og Ben Goldwasser. Musikken kan beskrives som psykidelisk indiepop. På scenen er det VanWygarden og Goldwasser pluss et band på tre som utgjør MGMT.

Sang nummer to ut er den nydelig Weekend Wars, hvor Andrew høres ut som Mick Jagger for 50 år siden. Dette ser virkelig lovende ut for resten av konserten, men nei. Store deler av konserten viser et band som er på sjarmoffensiven i mellom sangene (selv ”Fuck you, Norway” er sjarmerende når det er sagt med et smil). Men bandet ser ikke ut til å nå helt frem til publikum, som er mer opptatt av å nyte det gode været. Det blir for slapt, bandet klarer rett å slett ikke å få publikum med denne tirsdag ettermiddagen.

Sparte det beste til sist
Likevel tar det seg opp da en indiskinspirert gitarintro går over i Electric Feel, som oser Prince lang vei, og Hove-publikummet er endelig med. Deretter går det slag i slag med Time To Pretend, Pieces of What, før de avslutter med Kids. På Kids forlater resten av bandet VanWygarden og Goldwasser alene på scenen. Goldwasser lar elektronikken styre seg selv og VanWygarden drar på seg batikkponcho all verdens farger. Psykedelisk skal det være. Med hver sin mikrofon i hånda danser de seg igennom sangen. Festen er for virkelig i gang, og MGMT-konserten akkurat som den skal være – dans, øl og sola midt i ansiktet. Det kom bare så altfor sent i gang!

At bandet storkoste seg var det ingen tvil om, for de rotet seg tilbake på scenen igjen og ville gjerne dra en instrumental Led Zeppelin, som de selv sa. Men det var det ikke tid til. ”See you in the future!” sier VanWygarden før han går av. Jeg håper det.

The Kooks
Nyskapende? Nei! Bra? Ja!
Etter et lettere slapt MGMT var deilig å se et heltent og spille klare The Kooks komme ut på Hovescenen. Med to plater bak seg har The Kooks blitt noen skikkelige publikumsfavoritter, og fra første riff og strofe har de Hovefestivalen med seg

The Kooks spiller popmusikk med masse gitar, catchy refreng som bare de britiske øyer kan produsere. De kan overhodet ikke beskyldes for å være nyskapnede, men når det gjøres med en sånn sjarm og appell, er ikke det så viktig.

Briter med briller
Vokalist Luke Pritchard benytter også anledningen til å skryte av solbrillene til festivaldeltakerne (Hvis du lurte, så er det knalle farger på brillene som dominerer festivalen i år). Dette resulterte i et gavedryss i form av briller fra publikum opp på scenen. Pritchard ender til slutt opp med et par røde hjerteformede solbriller.

Foran scenen er det absolutt allsang å spore, og når de drar i gang Oh La, en av de mange singlene fra første albumet Inside In/Inside Out, som kom i 2006, strekker allsangen seg lengre bakover i rekkene, For en ting må sies om The Kooks: melodiøst som få og fengende som faen

Vampire Weekend
Ikke helg, men for noen vampyrer!
Jeg må ærlig innrømme at når jeg først hørte navnet Vampire Weekend så trodde jeg at dette var emo. Det er det heldigvis ingen som er lenger. Og uansett så er Vampire Weekend milevis fra noe som kan minne om emo. De spiller punkete pop, med afrikanske trommer og mye gitarplukking.

Hørtes det ut som en anstrengt og tilgjort blanding, så er det langt fra sannheten, for Vampire Weekend er så upretensiøst og sjarmerende, at man kan ikke unngå å falle pladask. Den selvtitulerte førsteplata ble sluppet i starten av 2008 til strålende kritiker, blant annet her i Panorama, og da var det mange som så likheten med legendariske Talking Heads.
img align=»center» hspace=»5″ vspace=»5″ height=»300″ alt=»Fotograf: Per Anders Eivind Kollen Evensen» src=»/bilder/H/vampire.JPG»>

Afrika? Barokk?
På Hove entret vampyrene Amfi scenen ved midnatt, og for en måte å starte en ny dag på. Fra første sang, Mansard Roof, som også åpner debutalbumet, var det ingen som merket at det var kaldt eller midt på natta. De fire gutta fra New York stilte med et smittende humør, og med sine kjappe og uimotståelige låter var dette en ren nytelse. Det er ikke bare fra Afrika Vampire Weekend har hentet inspirasjon. De drar også inn klassisk barokk i denne allerede salige blandingen, og når de får det til å låte som den mest naturlige ting i verden, er det bare å smile og slenge seg med.

Vokalisten Ezra Koenig fortalte før bandet dro gang med A-punk at her brukte han å oppfordre publikum til å danse med, men på Hove var ikke det nødvendig. Publikum var med allerede! Heller ikke når bandet ville ha oss til å svare i kor på One (Blake’s Got A New Face) er publikum vonde og be. Vampire Weekend ga klart uttrykt for at de likte seg i skogen, og vi likte svært godt å være der sammen med dem.

Et perfekt avslutning på en spennende dag, med et band som imponerer live, så vel som på plate.