I de beste familier…

(Hovefestivalen, Tromøya – Onsdag 25. juni 2008)
Foto: Per Anders Eivind Kollen Evensen

Det hjelper ikke hvor bra plata di er, hvis det ikke funker live. Dette gjaldt dessverre både Band of Horses og Beck på Hovefestivalens tredje dag. Men svenske Familjen viste seg å være en fryktelig bra dansepartner rundt midnatt.

Band of Horses
Få hestekrefter
Band Of Horses‘ Is There A Ghost får jeg nesten frysninger hver gang. Den er så utrolig bra. På plate. Live er Band Of Horses en helt annen sak.

Tamt band
Det startet med Everything All the Time i 2006 og fortsatte med Cease to Begin i 2007. Begge album har mottatt strålende kritikker. Og bandets slow rock med en dæsj country og mye følelse er virkelig bare å sette seg tilbake å nyte. Og det er det vi var klare for på Hovescenen onsdag kveld. Men det ble det ikke mye av, dessverre. Vokalisten Ben Bridwell gjør tidvis så godt han kan, men får ikke akkurat hjelp av resten av bandet, som så meget uinspirerte ut. Og det faktum at dette høres så mye bedre ut på plate, er ikke lett å komme utenom.

Så til deg helt foran med ”Hest er best”- plakat: Enig, men på plate… ingen protest!

Beck
????
Beck er ingen hvem som helst. Med rundt et halvt dusin svært så varierte studioalbum i baklomma, og et nytt,Moderen Guilt , rett rundt hjørnet, er dette en kar som har nok av gode låter å fylle en konsert med. Det er heller ikke valget av låter som gjorde denne konserten til alt annet enn minneverdig.

Beck åpner showet med Devil’s Haircut fra Odelay, som kom ut i 1997. Slett intet dårlig valg! Beck spiller også flere låter fra dette kanonalbumet i løpet av konserten, Where It’s At? og The New Pollution. Men det er altså ikke låtene som holder denne konserten tilbake, det er det Beck og bandet som gjør.

Still Standing
I 1996 så jeg Beck på Quart, der han, utkledd som sjømann, leverte en forrykende konsert. Han var bokstavelig talt over hele scenen, og til slutt fikk han tilsynelatende hjerteattakk og ble båret av scenen. Det var tider, det. Eller på Øya i 2006, hvor det var en betydelig mer stillestående Beck, men som med seg på scenen hadde hele bandet som dukketeater også. Utrolig bra! Så når det kommer til Beck kan man forvente seg litt ekstra. Ikke at han skal levere eller gjøre akkurat det samme som han har gjort før. Forandring er vel og bra det. Men den stillestående Beck som spilte på Hove i går verken beveget eller fikk meg til å bevege meg nevneverdig.

Familjen
We Are Family
Det var svensk elektronika som fikk oss til å danse og danse i Teltet onsdag natt. Og heldigvis holdt gulvet denne gangen!

Hovefestivalen har slitt litt med årets teltscene. Med kun inngang på den ene siden, ble teltet fort fullt og klamt, og når i tillegg gulvet foran scenen knakk under the Wombats på tirsdag måte noe gjøres. Gulvet i teltet består av plater som ligger oppe på bakken, så dette skjedde uten dramatikk. Men når gulvet nok en gang ga etter under Ting Tings samme dag, måtte bandet gå av scenen kun 20 minutter ut i settet. Utrolig synd.

Men rundt midnatt onsdag var gulvet foran scenen fjernet og teltet åpnet opp på begge sider. Det var klart for svenske Johan Karlssons familie. Med seg live har han Andreas Tilliander, som styrer elektronikken. Det gjør at Karlsson kan levere sine skånske tekster mens han danser rundt på scenen, og ser ut som en ung og betrakelig mer sympatisk versjon av Happy Mondays Shaun Ryder.

Og dansing blir det. Teltet fyller seg raskt opp, det koker og vaktene må kjempe for å holde folk utenfor teltet, slik at det ikke skal blir for fullt. Men gulvet holder (det som er igjen i hvert fall) og det gjør Familjen også! Tung, tung synthbass, klare techno-/house-referanser og sanger som Hovudet i Sanden og Det Snurrar i Min Skalle, gjør at vi ganske enkelt danser ut av teltet etter endt konsert. Mer! Mer! Mer!