The Arc – Gamlisungdom

En alternativ virkelighet, 20 år fram i tid: Pink Floyd har aldri lagt opp. Brian Wilson ble tatt inn som nytt medlem rundt millenniumsskiftet. I et svakt øyeblikk har de undertegnet en kontrakt som sier at de må gi ut en ny plate hvert år, inntil sistemann stryker med.

Og nå sitter altså en gjeng 80-åringer i studioet på gamlehjemmet, med tomme blikk for å ferdigstille nok et middelmådig verk. Idétørken satte inn for årevis siden, men for å oppfylle kontrakten må de fortsette å nedverdige seg selv ved å presse ut tannløse progsvisker og voksenpop på høyde med en gjennomsnittlig Idol-plate. Kun noen få glimt av gammel storhet er å spore. The Arc kunne ha vært denne plata.

Joda, det er pent det Young And Sexy lirer av seg på denne plata, men akk så uspennende. Hverken vokaldelingen mellom Paul Pittman og Lucy Brain, Beach Boys-harmonier eller en og annen Peter Gabriel-era Genesis-tverrfløyte kan bøte på det. I rettferdighetens navn skal det riktignok sies at Young and Sexy ikke høres ut som en gjeng gamliser i seg selv. Det bare virker som om låtene er skrevet av en gjeng livstrøtte progveteraner.

Noen få høydepunkter finnes det imidlertid. Åpningen Saucerful Of Fire er et positivt anslag, mens vi på Young & Sexy Vs. The Arc hører bandet på sitt mest Pink Floyd-ske. Og da snakker vi om et hakket mer vitalt Pink Floyd enn i første avsnitt. På den semi-psykedeliske Spill The Sky viser Young And Sexy til og med et snev av oppfinnsomhet, men ikke nok til å bøte på den rimelig slappe sviskepuddingen som ellers preger plata.

Visstnok skulle dette være gjennombruddsalbumet deres. I så fall bør de spille inn The Arc, del 2, før det eventuelt går i oppfyllelse.