Sent, men godt

Storsalen, Studentersamfundet, Oslo, 31. oktober 2008
Tekst og foto: Magne Mellem Enoksen og Kjersti Vøllestad

Et sittende publikum i storsalen på Chateau Neuf høres kanskje ikke ut som det ideelle konsertpublikum. Men det hjelper når salen er tilnærmet fullsatt. Og Okkervil River har bare spilt et par låter før gitarspillende vokalist Will Sheff skryter av både «a beautiful venue» og «a fantastic audience».

Men Texas-bandet selv imponerer ikke like mye innledningsvis. De første låtene er blant bandets mer anonyme, og framføringen klarer ikke å heve musikken over det ordinære. Enkelte låter gjør seg foreløpig bedre på cd enn på konsert, og Will Sheff blir i overkant stiv foran mikrofonstativet.

I løpet av John Allyn Smith Sails tar det seg opp. Bandet kommer seg ut av tåka, slipper seg løs, og publikum svarer. Tempoet beholdes gjennom i neste låt, og dermed er vi i gang. Lavmælte A Stone ville minutter tidligere ha forsvunnet i lufta, men blir nå et vakkert og stemningsfullt stykke musikk. Studenter på jakt etter øl stopper i døra og lytter til siste tone.

Okkervil River er varme i trøya. Amerikanerne har flere kritikerroste album på samvittigheten, og nå plukker de fram flere høydepunkter fra reportoaret. Låtene leveres dessuten i en publikumsvennlig innpakning, med mye energi fra scenen. Både mikrofonstativet og gitarremmen til Will Sheff får kjørt seg, mens han er både framme på scenekanten og borte hos bandkollegene.

Publikum følger etter. Det fylles opp foran scenen, klappes og synges når bandet drar i gang singelen Lost Coastlines fra det ferske albumet The Stand Ins. Og når stemningen deretter toppes med storhiten Our Life Is Not A Movie Or Maybe, kan Okkervil River cruise inn til både mål og ekstranumre med publikum i lomma.

Relaterte saker:
Black Sheep Boy
The Stage Names
Panorama-skribentene oppsummerer 2007
Panoramas offisielle årslister 2007
Kung Fu-kupp