Rock and Roll Circus, del 1

Året er 1979, og Pete Townshend, John Entwistle, Roger Daltrey og Kenny Jones går av scenen i The Rainbow Theatre i London, etter sin første konsert etter Keith Moons død 7. september 1978. Moons død førte til forvirring hos The Who-fansen. Spesielt på grunn av måten han døde på, som følge av en håndfull smertestillende tabletter han fikk for å lindre sin alkoholavhengighet. Han døde cirka tre uker etter utgivelsen av albumet, Who Are You.

Who, me?

Hope I die before I get old. Slik lyder en av de mest kjente tekstlinjene i rockhistorien. Den kommer fra låten My Generation, som debuterte på albumet med samme navn i 1965. Dette var en tid verden sto ved et veikryss. Amerikanerne bygget opp sine styrker i Vietnam, og Sir Winston Churchill døde.

Det var singelformatet som var bandets store fortrinn – ikke LP-platen. Debutsingelen I Can’t Explain – som var inspirert av The Kinks – fikk Pete Townshend til å se på sine skrivekunstner mer objektivt. Han ble nå den kreative hjernen i bandet. Singelen ble en bestselger.

My Generation var et utrolig viktig album. Moons trommeslag og Townshends feedback er to eksempler på dette. Etter singler som Substitute – basert på et riff fra Robb Stormes Where Is My Girl, – Anyway, Anyhow, Anywhere, I’m A Boy og senere Pictures of Lily, var The Who klare for å erobre verden.

Oppfølgeren A Quick One ble spilt inn uten produsent Shel Talmy, og de var nå frie til å gjøre hva de ville. Og det var mange ideer som ble kastet i luften. En av dem var en miniopera på ni minutter, kalt A Quick One While He’s Gone. Dette skulle bli albumets viktigste stykke. Og ja, låten handler om akkurat det tittelen antyder. Minioperaen skulle prege Townshends fremtidige måte å tenke musikk på.

Albumet inneholder Entwistles første komposisjoner til bandet; to kyniske og humoristiske verk kalt Whiskey Man og Boris The Spider. Sistnevnte skrev han etter en kveld på en pub med Rolling Stones-bassist Bill Wyman. Legg til en cover av hiten Heatwave og Townshends So Sad About Us, og du har et album som tok balletak på alt som het engelsk pop/rock.

It’s a girl Mrs. Walker!

The Who Sell Out holds a mirror up to reality, and the great part is, it turns out to be a rock‘n’roll mirror – Dave Marsh.

Et mer virkelig dokument av 60-tallet enn The Who Sell Out finnes ikke. Med tekstene i låter som Tattoo og Mary Anne With The Shaky Hand, fanger de en hel generasjon i både lyrikk og musikk. Rundt denne perioden var musikk blitt den viktigste kunstformen. Og det er nå The Who lager sitt første konseptalbum, og sitt første ordentlige mesterverk.

Konseptet gikk ut på at låtene ble spilt som om de var del av en radiosending. Fullt av reklamer og rare snutter. Underlig, ikke sant? Og ironien er at The Who faktisk deltok i en del reklamer under denne perioden av deres karriere.

Instrumentalt styrer de unna den klassiske rock- og tidlige popstilen som fantes på deres to første album. Og dette var bare begynnelsen. Pete Townshend fikk fortsette sin kreative utvikling som låtskriver på et album Rolling Stone Magazine karakteriserer som nummer 113 i kåringen av de 500 beste rockealbumene noensinne.

Rytmeseksjonen Moon og Entwistle utvikler seg enormt, og sistnevntes utrolige orkestrering på låten Silas Stingy, overgår det meste. En engasjert vokaljobb fra Daltrey og Townshends gitarakkorder skaper et utrolig samspill med Moons utrolige perkusjon og Entwistles kule bassgang.

Rael, som var Townshends andre rockeopera, har en instrumentaldel som forgrener seg til et av bandets senere verker i karrieren. The Who Sell Out reflekterte ikke bare i bandets fortid, men også fremtid. Bandet formerte seg etter egne premisser. Nå invaderte bandet også statene for aller første gang.

To me it was the ultimate Who record yet it didn’t sell. I spat on the British record buyer. – Pete Townshend.

Tommy can you hear me?

Det handlet mer om kvalitet enn kvantitet i albumene til The Who. Dette viser seg for fullt i bandets første ordentlige suksessfulle rockeopera, Tommy. Da albumet ble utgitt i 1969, var kritikere enige om at dette var et historisk mesterverk og starten på en helt ny sjanger. Og salget tok av.

Historien om den døve, blinde og stumme gutten Tommy engasjerte mange. Gutten ble et symbol for samfunnets mørke sider. Foreldrene hans utnytter ham til egen vinning når de finner ut at Tommy ses som en Messias for svake mennesker. Så finner Tommy sitt talent i Pinball Wizard, en av mange hendelser som krever tolkning fra lytteren. Og I’m Free, der gutten opplever åndelig frigjørelse og renhet.

Den første sangen som ble skrevet for dette prosjektet var Amazing Journey, med tekster tatt fra de første setningene fra et av Townshends mange dikt. Denne sangen er også selve kjernen til hele historien i albumet.

Tommy forandret alt for The Who. Før var de et band som levde på singelutgivelser, nå ble de til et band som handlet om helhet. Pete Townshend gikk fra å være en låtskriver til å bli en komponist. Entwistles bassganger tar flere steder tar på seg rollen som hovedinstrumentet. Og Roger Daltrey lever sin beste vokalprestasjon hittil i karrieren.

Tommy er et musikalsk fenomen. Feel it, Hear it, See it, Touch it.

Slutt på del 1.