Himmel og helvete

Oslo Spektrum, 4. juni 2009

Omgitt av et fyldig og kraftfullt lydbilde ble åpningen Mob Rules og Children Of The Sea levert med kredibilitet og teknisk virtuositet. Uansett om de to nevnte låtene hadde en svak basslyd – antageligvis noe som satt igjen etter Tim Ripper Owens kvalmende åpning – skulle det etter hvert bli et perfekt lydbilde som innhyllet Oslo Spektrum. Den uimotståelige perlen I – fra deres undervurderte plate Dehumanizer – ble levert med fantastisk dynamikk og melodi.

Som sammen med resten av konserten var repertoaret rendyrket og spennende formgitt. Spillelisten og leveransen var direkte og aggressivt, men samtidig fortreffelig fremført.

Noe som er utrolig interessant er å se Tony Iommi gå ned en tone direkte ved bruk av sin Gibson SG, uten bruk av pedaler. Dette er bare noe vi ser i eldre band og dette fører til en mer finflytende og naturlig dynamikk. I motsetning til de nye moderne bandene som heller tilfører mer aggressive avbrekk ved bruk av pedaler som ødelegger dynamikken.

Fra bandets nyutgivelse, The Devil You Know, fikk vi gullkornene Fear, Bible Black og Follow The Tears. Her bidrar Geezer Butlers bassganger med en balansegang som glir perfekt inn i Iommis gitarriff. Er det noe vi kan sette fingeren på er det den drøyt lange tittellåten Heaven & Hell som varte i femten minutter. Konsertens klimaks kom derimot med Die Young, som sprudlet av musikkglede. Og ingen improvisasjon behøves når bandet spiller det korrekte musikalsk.

Hva kan en si om dette, annet enn at det klinger fullkomment?