Ikke Bare en aldrende cowboy
OSLO (Panorama): Bobby Bare var den første i Nashville til å produsere sin egen plate, han var den første som lanserte det nå så populære begrepet konseptplate – og stort sett alt han tok i ble til gull. Midt i det glade åttitallet vendte Bare likevel ryggen til musikkbransjen og gikk inn i en altfor tidlig pensjonisttilværelse.
– Jeg forlot aldri bransjen, jeg tror den forlot meg, sier han likeglad.
– Musikkindustrien er drevet av unge mennesker. Når jeg først slo igjennom var jeg fornøyd med at de foretrakk min musikk fremfor musikken til mer etablerte musikere – mine helter. Men jeg var ung og egoistisk, humrer han over laksesmørbrødet sitt.
Bare sitter på Karl Johan og hilser på gamle venner som tilfeldig passerer på gaten. Første gang han besøkte Norge var i 1964, sammen med Jim Reeves og Chet Atkins.
– Det startet en kjærlighetsaffære mellom meg og folket i Norge. Det har vært et fantastisk forhold.
I studio med de tøffeste gutta
I 2005 fikk sønnen Bobby Bare Jr dratt ham bort fra fiskestangen og inn i studio. Før ham hadde flere av hans samtidige musikere gjenopplivet sine karrierer – med stort hell. Loretta Lynn gikk sammen med rockeren Jack White og endte opp med fantastiske Van Lear Rose, mens Johnny Cash oppnådde heltestatus på slutten av sin karriere etter studioinnspillingene med produsent Rick Rubin.
Bobby Bare valgte å alliere seg med sønnens kompiser. Med seg i studio hadde han musikere som Tony Crow, Paul Burch, Brian Kotzur (Silverjews) og Andrew Bird – kort sagt, hele eliten fra den alternative siden av countrybransjen. Bak spakene satt sønnen Bobby Jr og superprodusent Mark Nevers fra Lambchop. Sangeren selv hadde ingen intensjon om å spille inn flere plater.
– Bobby Jr sa at vi burde spille inn en plate – jeg svarte «Why?».
Han ga til slutt etter. Resultatet ble The Moon Was Blue, som besto av et knippe av Bares egne favorittsanger. Etter å ha blitt lurt ut av de eldres rekker har Bare vært involvert i flere utgivelser. Han og sønnen står bak den kommende tributeplaten til Shel Silverstein, hvor de har fått med seg musikere som Kris Kristofferson, Band Of Horses, Dr. Dog og My Morning Jacket. Sammen med vokalist Jim James fra My Morning Jacket ønsker sønnen Bobby å produsere nok en plate for sin far.
– My Morning Jacket er fremragende musikere og de er veldig dedikerte. Du vet, Jim James er veldig spirituell, han har den samme auraen om seg som Willie Nelson. Man liker ikke Willie Nelson, man elsker ham. Sånn er det med Jim James også. Dessuten synger han som en engel. Om 30 år kommer My Morning Jacket til å ha samme heltestatus som The Grateful Dead, spår 74-åringen.
Legender
Bobby Bare vender stadig tilbake til navn som Waylon Jennings, Johnny Cash, Jerry Reed, Skeeter Davis og Chet Atkins – gamle venner som i de siste årene har falt fra. Særlig sårt er det å snakke om Shel Silverstein, den legendariske låtskriveren som sto bak kjempehits som A Boy Named Sue, On The Cover Of The Rolling Stone og The Ballad Of Lucy Jordan – samt en rekke av Bares egne suksesshistorier.
– Jeg savner ham. Han var min eldste og beste venn, jeg kunne ha snakket om han hele dagen. Barna mine vokste opp rundt ham. Han var fantastisk. Du vet, han hadde tre karrierer på en gang; han var en fremragende barnebokforfatter, en utrolig låtskriver og skribent for Playboy. Han reiste rundt i verden og fotograferte nudistkolonier. Faktisk så trykker Playboy diktene hans fortsatt.
Bare traff Shel Silverstein for første gang mens han var på jakt etter en låtskriver som kunne skrive en plate for ham.
– Chet Atkins hadde gitt meg tillatelse til å produsere min egen plate, noe som aldri hadde skjedd i Nashville tidligere. Jeg traff Shel og han skrev Lullabys, Legends and Lies for meg.
Silverstein førte også pennen på Daddy What If, som Bare spilte inn sammen med sin da vesle sønn Bobby Jr. Far og sønn ble senere nominert til en Grammy-pris for denne duetten, men tapte utrolig nok for popgruppa The Pointer Sisters, som i ettertid har best blitt husket for åttitallslageren I‘m So Excited.
– Vet du, Bobby Jr har spilt inn den samme sangen nå, sammen med sin lille datter. Den høres fantastisk ut, like fantastisk som hun er, forteller bestefar stolt.
– I’m getting all homesick now…