Roadburn 15: Lørdag – a day of surprises!

Denne dagen skulle vise seg å bli delt i to. Første halvdelen besto av mye magi, mens kveldens finale i stor grad ble en vandring mellom scener. Det gjorde vel ikke noe særlig for to rockere som i stadig større grad hadde blitt preget av festivalens travel program.

Den tredje dagen i Tilburg ble preget av grå skyer og lett regn, men ikke mer enn vi lett ristet av oss gjennom en rask tur gjennom bargata. Gatas utesteder hadde trukket frem markiser og parasoller for å dekke folk fra regnet og det var ikke kjøligere enn at vi kun hadde dratt på oss hoodies før vi inntok en burger med fries og flasker med Erdinger Dunkel. Vi gledet oss til flere av kveldens band, selv om vi også visste at vi ikke kunne få sett alt av det beste. Man må regne med å kill your darlings når man drar til Roadburn og denne dagen ble det flere avklaringer (både av det gode og det kjipe slaget) . Men, først skulle vi stikke innom et band vi kun såvidt hadde snust på. Det skulle vise seg å bli en virkelig overraskelse!

Briqueville hadde blitt annonsert til festivalen med en kort teaser på festivalens hjemmesider. Denne mente jeg hadde belgiske Syndromes mollstemte atmosfære og Amenras skremmende mørke. Det førte til at bandet ble ført opp på vår konsertliste, men det var såvidt vi vurderte å droppe det og i stedet ta en øl til i bargata. Heldigvis gjorde vi ikke det – dette skulle vise seg å bli den aller beste konserten på Roadburn så langt i år!

Bandet kom på scenen til lyden av et mørkt, elektronisk lydbilde ikledd kapper, hetter og metallmasker i skole med Ghosts Nameless Ghouls og tegneseriefiguren Dr. Doom. Jeg ble først litt skeptisk, men raskt ble jeg overbevist da det hele føltes så helstøpt og konsekvent. I det de startet konserten gikk hakene våre rakt i gulvet med et smell. Det viste seg at bandet hadde Amenras mørke i seg, men uten å benytte sine landsmenns sludgebilder i musikken sin. I stedet vendte de seg mot en miks av industrirockens maskinelle driv og heavy metals konsepter – ikke ulikt noe Tool kunne gjort. Men, dette gjorde de uten å låte kopistisk – men snarere som nytenkere på tur ut i ukjent landskap. Flere ganger trodde jeg de hadde nådd klimaks, men få sekunder senere skrudde de alltid opp trøkket ytterligere ett hakk og slo oss fulle av fete flir og gåsehud!

Aldri har jeg vært gladere for å se en konsert enn jeg var etter den korte halvtimen bandet spilte i Green Room – denne konserten gikk rett inn på listen over de beste konsertene jeg har sett i mitt liv!  Da var det en glede å se bandets merchandiseboder bli oversvømmet av disipler – gamle som nye – på jakt etter bandets skjorter og plater. Uheldigvis hadde de gått tom for LPene sine, men vi var mange som skrev oss opp på lista for å få bandets neste repress av plata.

Slike konserter gjør det dog vanskelig å gå videre på konsertstien – man ønsker mest å kun fordøye hva man har hørt/sett. Dog vil man heller ikke gå glipp av de fete konsertene som følger, så man blir med videre. Vi endte dermed opp i Het Patronaat for en dose av musikken til singer/songwriteren King Dude. Han leverte et titalls låter kun akkompagnert av sin gitar, og til sist to låter på tangenter, med et sett av låter som tidvis fikk liv i allsangen på Roadburn. I begynnelsen var jeg litt skeptisk – det er tett mellom singer/songwriters i rockens underskog. Men selv om han ikke er helt i samme klasse som Mark Lanegan eller Richard Buckner, har han mer ved seg enn man først forstår. Dette ble klart for meg i det han åpnet dialogen med sitt publikum og introduserte historiefortelleren og entertaineren i sin karakter. I tillegg til låter som nye «Desolate Hour» og klassikere som «Jesus In The Courtyard» og «Lucifer’s The Light Of The World» var han like rask som en standupkomiker for å håndtere hecklers, «You keep your thoughts to yourself from now on, dude. Seriously – keep those thoughts to yourself. This is my show, goddammit!». Et flott sett som åpnet smilene til årets roadburnere og fikk vist festivalens evne til å fokusere på heavy music i alskens former på en fremragende måte (5/6).

Deretter havnet vi foran en av festivalens vanskeligste valg – headlineren Enslaved på hovedscenen eller ukjente Domo på Stage01. TB valgte seg Enslaved, mens jeg hadde en magefølelse som skrek at jeg måtte se Domo. I det jeg vandret inn i den lille salen fant jeg ut at jeg ikke var den eneste som hadde fått denne magefølelsen. Etter hvert ble det breddfullt av forventningsfulle rockere i salmørket og i det Domo slo fra seg var det ingen som angret på sitt valg. Det viste seg at bandet deler vokalist med Pyramidal – bortsett fra at han her spiller bass i stedet for gitar – og Domo er ikke altfor langt unna Pyramidals lidenskap for gitarrock, men der bandets sambygdinger fra Alicante har blikket rettet mot Earthless‘ kosmos, er Domo i større grad interessert i nysgjerrig stoner rock som bl.a. tyske Samsara Blues Experiment leker seg med. Titt og ofte ble man også med dette bandet ut på tur i det gitarlinjene åpnet deres låter og man kunne fase ut i hodenikkende nytelse (6/6).

Etter denne flotte utblåsingen fra det spanske bandet, vandret jeg litt hvileløst mellom festivalens scener. Jeg så blant annet Messenger på Green Room hvor de spilte frem en stillfaren form for indie rock uten å imponere meg nevneverdig, The Heads på hovedscenen som interesserte meg nok til å se fire låter og overbevise meg om deres kvaliteter som psychrockens legender, og Darkhers atmosfæriske lydbilder på Stage01. Men, jeg endte ikke opp ved noen av disse – i stedet håpet jeg å få sett litt av Tombs på Het Patronaat. Jeg angret umiddelbart på at jeg ikke hadde gått ditt rett etter Domo da jeg fikk med meg de to siste låtene av et sett som helt klart var ett av de tyngste og beste på årets festival ved å modernisere black metal til et industrielt beist dimensjoner!

[TB fikk med seg både Enslaved og Tombs og ga begge tomler opp (6/6).]

Vi skulle nå få med oss et band vi ikke visste hvordan ville låte. Det var dog ikke ukjent for oss – begge er kjent med bandets output – men fordi Kayo Dot er et band som «kan gjøre alt». Det gjorde de også denne kvelden med et sett som åpnet med den voksne kunstrocken Ulver har gjort til sin med sine nyeste album, før de fortsatte med black metal. Deretter hørte vi alt – Zappas frirock, mørkestemt jazz, kaotisk prog rock, m.m. – og vi forlot Het Patronaat vel vitende om at Kayo Dot er et band som gjør det spennende å være interessert i ny og spennende musikk (4.75/6).

Vi merket nå at vi virkelig var slitne, men vi ville ikke gi oss rett før vi nådde målstreken. Dermed ble det tid til en shawarma kebab før vi gikk for å se det britiske Coltsblood. Bandet spilte på Stage01 og her var det ekstremt fullt – nesten kvelende – i det de kjørte i gang med et høylytt sett med crust doom. Dessverre merket jeg ikke noe særlig til dette – faktisk øltes det bade høylytt kjedelig så vi forlot scenen til fordel for Green Room’s Urfaust, men dette var enda kjedeligere. Dermed ventet vi i stedet på lørdagens siste konsertvalg og TB valgte seg The Picturebooks’ indie rock, mens jeg foretrakk finske Sammals folk prog. Det finske bandet var litt overraskende traust på scenen, men det passet til musikken som bærer preg av finsk folkemusikk samtidig som det er filtrert gjennom modern rock. Jeg er dog litt sliten så jeg klarer ikke kaste meg med i dansen, men flere av bandets beste låterblir server oss og jeg har definitivt en gode time med bandet (4.5/6).

[TB mente The Picturebooks spilte seg frem til en god konsert og de avsluttet med en inspirert cover av Madonna (5/6)].

I det vi avsluttet den tredje kvelden på Roadburn var vi enige om at vi har bevitnet enda en innertier av Roadburn – det ser ikke ut til å være mulig for denne festivalen å være dårlig. Vi var enige om at vi skulle returnere neste april – dette er an av verdens vakreste eventyr og vi ser ikke for oss å være det foruten. Men, vi er fremdeles ikke ferdig. Søndagens Afterburner har et flott program og vi skal i hvert fall se Bongripper, White Hills og Bast. Så får vi se om vi orker få med oss Abrahma eller Lo-Pan.