Roadburn 15: Søndag – day of endings

Så sitter jeg hjemme. Etter en stillfaren reise tilbake til hverdagen er jeg fremdeles preget av mollstemthet etter å ha forlatt Weirdo Canyon, Het Patronaats varme sal, 013’s besnærende mørke og varme timer i solskinnet. Likevel er jeg fornøyd – jeg vet jeg det kun er ett år til neste gang!

Søndagen begynte med frokost før vi fant veien ut til en av kafeene i Weirdo Canyon. Der ble det drukket godt øl, spist litt nachos og diskutert både konsertforventninger, barneoppdragelse og alskens andre tema som vi og våre trøndervenner fant det for godt å prate om. Men, for meg var det viktigste likevel at en god sjel hadde tipset meg om en konsert jeg ikke måtte gå glipp av. Dermed var dagens programforslag allerede under endring – White Hills ble raskt glemt til fordel for Tilburgs egne sønner i IZAH. Vi kom i god tid til konserten da de skulle gå på den minste scenen Cul de Sac og i det konserten kjørte i gang sto vi i fremre rekke ved scenekanten.

I engelsk språk har man uttrykket perfect storm for å kunne beskrive «an actual phenomenon that happens to occur in such a confluence, resulting in an event of unusual magnitude». Det er vel noe slikt jeg føler man var midt oppe i denne søndags ettermiddagen; bandet, et velvillig publikum og den intime settingen skapte en malstrøm av lyd og følelser som nesten ikke hadde sin like på årets festival. I sentrum av begivenhetene sto vokalist Sierk Entius med sitt lydbord som han brukte til stemmeforvrengning og støyeffekter, og omkring han fant bandet sine plasser med trommeslager Tijs van Wegberg og bassist Frans Terhorst i bakre rekke. Bandet har ikke mindre enn tre gitarister og Twan Bastiaansen, Roel van Oosterhout og Michel de Jong (også på laptop/effekter) ga bandets lydbilde et helsikes trøkk med rifflinjer som like gjerne trakk veksler på hardcore og sludge metal som postrock og black metal.

Bandets nyeste album Sistere er et episk verk av dimensjoner. I løpet av bandets fire låter maler de frem syttito minutter med industrikald rock for alle med hjerte for heavy music. Jeg vil dra det så langt at IZAH, med Sistere, har laget et album som gjerne tangerer det beste av Japans ikoner Mono og Envy. Dette er kanskje store ord, men det bandet beviste denne kvelden på tampen av årets Roadburn er likefullt noe av det mest monumentale jeg har sett i hele mitt liv. Det sier ikke rent lite, og i hvert fall ikke etter festivalen vi nettopp har blitt ferdig med. Jeg fikk nesten ikke med meg hva som skjedde på scenen da jeg var helt fortapt i en egen verden bestående av frelsende hardcore og eksplosive lydlandskap. I det de går av scenen er jeg nesten helt bedøvet av en yr glede i hele kroppen – vel vitende om at jeg har sett ett av verdens beste band i sin sjanger pulverisere alle forventninger og som er et utrolig skue utenfor enhver karakterskala!

Vi vandret som zombier ut i solskinnet i Weirdo Canyon, men fant raskt ut at vi ikke kunne hvile. Bongripper hadde akkurat gått på hovedscenen i 013 for å gjøre sitt andre sett på festivalen – det var ingen tid å miste. Men, i det vi kommer inn i salen ser vi at mange andre også har hatt den tanken – det er breddfullt av folk i det Bongripper har startet konserten med mørk effektlek og ambient. Vi klarer etter hvert å snike oss inn mot midten fremst på gulvet og ender opp få meter fra scenen i samme sekund som de åpner med «Satan» fra sitt strålende dobbelalbum Satan Worshipping Doom. Det er så tungt, så brutalt og kompromissløst man forventer at disse amerikanerne skal låte og det er en fryd for øret fra første til siste sekund. Gulvet gynger nesten og rundt meg står folk som i transe – det er i hvert fall det jeg tror før jeg faller ut av meg selv og gruses fullstendig ned i støvlene av det primale brølet av dette myteomspunne bandet.

Alt er perfekt og for første gang i løpet av mine fem år på denne festivalen opplever jeg det utrolige at ett band makter å repetere en WTF!?-opplevelse i løpet av samme festival. Det har ikke en gang allmektige Yob klart! Jeg tror kanskje Bongripper fikk litt drahjelp av IZAH – de hadde tross alt slått vekk alle mine forsvarsmuligheter med sitt heseblesende sett, men Bongripper er et fantastisk orkester som har vært et hjerteband for meg siden jeg først så dem i 2012. Uansett – med tre låter i løpet av den lange timen de har tilgjengelig legger de sitt bekmørke grep om publikum og låser oss fast. Det er ingen vei tilbake – alt jeg kan gjøre er å flyte med i strømmen av lyd, luft og lidenskap. Monumentalt sett!

Etter dette settet er det slutt. Vi visste det ikke i det vi gikk ut av 013 denne ettermiddagen, men vi kom ikke til å se flere konserter denne kvelden. Vi fikk med oss Abrahmas sett fra utsiden av Cul de Sac, men valgte Ribs Factorys eminente spare ribs og en håndfull gode øl i passiar med våre trøndervenner i stedet for å se mørkstemte Bast eller gode Hypnos. Slik blir det – særlig etter en dag hvor vi hadde blitt lagt åpne av to av festivalens utvilsomt beste band.

Så – hva er dommen etter årets Roadburn? Vel, for vår del har den nederlandske festivalen kun ytterligere bekreftet sin status som den ypperste festivalen for undergrunnen innen heavy music. No more, no less! I år har Roadburn også klart mesterstykket å utvide sitt univers ytterligere uten å miste fotfestet og dermed ta et steg opp fra festivaljungelen de delte med Desertfest, Freak Valley, Temples, etc. Jeg er spent og forventningsfull til hva de finner på neste år, men likefullt sikker på at det blir en heidundrandes suksess som må bevitnes med egne øyne!