Face/off: Einstürzende Neubauten vs. Motorpsycho & Co.

Vår forrige face/off handlet om to lydspor som ble utgitt av velkjente postrockere for en stund siden. Denne gangen skal vi i stedet gjøre det nesten dagsaktuelt når vi ser nærmere på den ofte oversette «sjangeren» bestillingsverk og to av den uavhengige rockens stormestre: de tyske bråkmakerne i Einstürzende Neubauten og våre egne Motorpsycho som nok en gang går i tospann med tangenttrollmannen Ståle Storløkken. Selv om jeg kjenner godt til begge bands output fra før, dukket det likevel opp flere interessante overraskelser fra begge hold.

Først ut: Einstürzende Neubautens episke Lament om den 1.verdenskrig.

Her hjemme har minnedagene om den store krigen ofte gått i glemmeboka – vi slapp i stor grad heldigvis unna den krigens redsler – og dermed er det på et litt tynt grunnlag jeg begir meg inn i det litterære arbeidet som ligger bak musikken til det tyske bandet. Jeg visste først ikke på forhånd om at dette var et bestillingsverk og gikk inn i albumet med forventninger om å få høre en oppfølger til smått nydelige Alles Wieder Offen fra noen år tilbake. De ga riktig nok ut Jewels året etterpå, men jeg har alltid følt at dette var et hvileskjær og ikke et fullstendig album fra de tyske legendene. Hvor feil kunne jeg ta – Lament er lyden av et band som har gjenoppdaget eksperimentalistene i seg selv etter å ha vært gjennom et rockfilter.

Hundreårsdagen for utbruddet av første verdenskrig ble markert på en uvant måte i byen Diksmuide, åsted for slaget ved elva Yser i oktober 1914, som valgte å gi Einstürzende Neubauten oppdraget med å sette opp en «forestilling» 30.oktober 2014.

Albumet åpner med «Kriegsmaschinerie» og i albumets teksthefte er låten beskrevet på en ganske uvanlig måte, «4:11 – It lifts itself up slowly, as if its joints are rusty / and out of practice». Bandet tar på seg det konkrete oppdraget med å beskrive krigsmaskineriets abstrakte form og mening i et instrumentalt støyspor. Her er det ingen formildende melodilinjer og låta er tømt for stemmer bortsett fra et støyende «Hurrah!» og dette sporet setter raskt stiften der den passer; i et ukjent landskap. Dette fortsetter med deres sammensurium av hymner på engelsk/tysk, «Send him victorious / happy and glorious / kämpfen und bluten gern / für thron und reich». Det åpner med fullstemt manssang og optimisme, men ender i et krypende mørke og viser at samme melodi gjerne gir mot til soldater på begge sider av slagmarken.

Tredjesporet «The Willy-Nicky Telegrams» er en autotuned beskrivelse av brevvekslingen mellom Friedrich Vilhelm Viktor Albert Preüssen og Nikolai Alexandrovitch Romanov i tiden som ledet opp mot krigsutbruddet. De følelsesløse stemmene setter brevene i et litterært fokus og viser hvor lett man misforsto hverandre og hvor kort vei det var til krigshandlinger. Rent musikalsk er ikke sporet særlig interessant og albumet føles nå mer som et one-night stand enn et heltstøpt album fra bandet – noe det også er. «In De Loopgraf» åpner med leken rytmikk før den raskt blir mer stakkato og legger seg bak stemmen til Blixa Bargeld i det han forteller om livet i skyttergravene i en soldattekst fra 1916 – her ser vi dog mer av det bandet vi har blitt kjent me de siste årene og fjerdesporet avslutter dobbelalbumets side A på en forventningsfull manér.

«Der 1.Weltkrieg (Percussion Version)» er en rytmisk beskrivelse av de ulike landenes involvering i den store krigen; hvert land har sin tromme og det hele blir en industriell trommesolo som blir stadig mer hektisk etter hvert som man kommer nærmere krigens klimaks. Det er ikke musikk som burde fenge, men som gjør det likevel med sin djupe sjelegranskning og frodig livløse lydbilde og jeg får små tråder til den creepy stemningen i lydsporet til Full Metal Jacket. Dette hypnotiske sporet følges opp av «On Patrol In No Man’s Land» som er en fortelling om livet til Harlem Hellfighters på slagmarken og jeg hører lyden av et band som gjerne kunne hørt på The The; Bargeld har her noe av stemmebruken som Matt Johnson gjerne kunne nikket gjenkjennende til. «Achterland» setter punktum halvveis med et nesten klaustrofobisk trykk på vokalen til Bargeld og en mørk tekst om de nøytrale lands profittjag på menneskers lidelse.

Ikke akkurat muntre saker og lysere blir det vel heller ikke i andre halvdel av dette verket. Men, rent musikalsk åpner side C på en nesten ambient måte med albumets tittelkutt; en hovedsaklig instrumental suite i tre deler. Jeg føler åpningen på sporet er noe kanskje Fennesz eller Deathprod kunne hatt fingrene i nærheten av, men det endrer etter hvert karakter til et verk for strykere. Med samples og en fin melodi basert på den nederlandske komponisten Clemens non Papa som levde i Flandern på 1600-tallet. Sporet føles kanskje statisk, men i en aprilnatt føles det snarere salmende og sårt. «How Did I Die» er en dempet filosofisk øvelse som trykker seg inntil lytteren som forsøker fange soldatens følelse av selvet. Mange historiske dokumenter har vist at soldater oppfattet seg selv som døde under stridighetene og at man ikke begynte å leve igjen før man var ute av dette helvetet; dette sporet fanger denne usikkerheten på en glimrende måte.

«Sag Mir Wo Die Blumen Sind» er bandets tolkning av Marlene Dietrichs versjon av Pete Seegers «Where Have All The Flowers Gone» og viser en mørkstemt lidenskap som kun Blixa Bargeld kan synge den. Han bruker ikke originalens melodilinjer til fulle, men legger en annen melodi i sangen uten at man mister originalen av syne. De tar dog steget videre ut i ingenmannsland(!) med et spor hvor Bargeld nesten forteller et eventyr hvor dyr ser soldater marsjerer forbi gården de bor på, «Der Beginn Des Weltkrieges 1914 (Dargestellt Unter Zuhilfenahme Eines Tierstimmenimentators)». Et artig klimaks på albumet som følges opp av dens koda «All of No Man’s Land Is Ours» – et bluesspor som også er hentet fra Harlem Hellfighters låtkatalog. Det er en snodig, men merkelig passende punktum på ei plate som ikke har mange likesinnede i samtidens musikalske landskap.

Neste ut; Motorpsycho på strak kurs ut i ukjent territorium.

Jeg er særdeles godt kjent med trøndernes diskografi og har fulgt dem nøye siden jeg først hørte Demon Box i begynnelsen av ’94. Ett av bandets sterkeste kort er deres aldri falmende evne til å gå nye stier; våge seg ut i ukjent land og skape seg nye dresser som likevel føles helt og holdent deres. Det spiller ingen rolle om det er country, hardrock, jazz, prog eller softrock – de får det alltid til å fungere. Jeg synes deres rockopera fungerte over evne, men er likevel overrasket over at de klarte å følge opp The Death Defying Unicorn med et bestillingsverk. På norsk. For et kor.

En Konsert For Folk Flest åpner med sporet «Stille Før Stormen» som kun er lyden av publikum, klokkeklang og stillhet. Jeg får en liten følelse av at Motorpsycho nikker anerkjennende til John Cages «4’33″», men det vites ikke. Uansett – det er en passende introduksjon til «Fragmenter Av Lys Og Skygge» som først og fremst er Ståle Storløkkens første føling med Nidarosdomens Steinmeyerorgel. Snart legger dog Kammerkoret Aurum på sine stemmer som dressing på hans orgelsus.

Dog er bandet ivrige etter å bli med på leiken og «Mammonumamikoma» er velkjent Motorpsycho; rifftungt og seigt. Kammerkoret legger sine spennende strofer på toppen av dette langsomme drivet, «kjøttdiskoteksos / intelligensiavfallos /sinnsykelturbandittogdatt / ekteskapekatt». Lyden av dette albumet og synet av det flotte coveret med sitt 24 siders teksthefte får meg til å føle at jeg hører på norsk progrock fra ’73 uten at det låter datert for den del. Tekstheftet ble for øvrig en viktig inngangsportal til albumet for min del med gode tekster skrevet av bandet, det etter hvert kjente pseudonymet Bob Le Bad og forfatter John Harstad.

Andresiden av dette dobbeltalbumet er gitt til platas første höjdare; «Lykkepilgrim». Jeg får her sterke assosiasjoner til syttitallet; sannsynligvis forårsaket av bandets utstrakte bruk av religiøst ladede ord som pilgrim, tornekrans og sakramenter, m.fl. Det er strofer som ikke lenger er like velkjent i populærmusikken, men som har blitt ofret på alteret til den lettspiste kjærleiksteksten. Hvem andre enn Motorpsycho kunne i 2015 skrevet «Derfra er utsikten bra / til Hypnotica / Tornekronet og ren /salvet og klar til å dra». Rent musikalsk er også sporet mer interessant og vågalt enn «Mammonumamikoma»; det puster og hveser i samspill med orgel og kor. De ser ut til her å ha ofret sine instrumentale detaljer til fordel for et konsekvent og entydig lydbilde (bl.a. tilpasset de musikken til Nidarosdomens alltid tilstedeværende delay på 8(!) sekunder.

Rent litterært står det frem for lytteren at man her forsøker å beskrive det samfunnet vi er en del av; den evige jakten på lykke og det tidvis grunne livet vi lever fjernt fra hjerterøtter og sjeledjup. Mellom låtlinjene finner man tekststykker om norske skuffelser; hverdagstragedier og tristesser som er galgenhumoristiske i sitt mørke. Alt dette spiller sammen i hvordan låter som «Lykkepilgrim» fungerer; de blir en del av noe større. I det låta ender som tunge dønninger mot strandkanten er jeg særdeles spent på hvordan albumet fortsetter.

Dessverre går jeg på en liten smell med de instrumentale sporene «Imens, ved bipolarsirkelen..» og «Syv dager på Ekofisk» som faktisk baserer seg på Ståle Storløkkens orgeltoner og noe koring fra Aurum. Det låter fint, men er ikke det jeg ønsker meg etter gode «Lykkepilgrim» – det føles noe uforløst for min del. Heldigvis våkner bandet skikkelig til liv på side D av albumet og med flott titulerte «Kebabels Tårn» settes kursen inn i den nysgjerrige rocken slik vi er vant de pleier å gjøre. Her går man folk flest i næringen og leiker med språket; «nåvårturnåvårturnåvårtur» og «NAVlelotus» får i hvert fall meg til å føle på det norske folks selvsentrerte  verdensbilde. Dermed er dette albumet høyst dagsaktuelt med tanke på hvordan folk flest kommenterer de tragiske hendelsene for båtflyktninger som setter sine liv på spill for å krysse Middelhavet. John Harstads tekst fanger også opp noe av dette skakkjørte selvbildet, «Folk flests empati er i beste fall forbigående» og «Folk flest setter sin egen ytringsfrihet ekstremt høyt. Folk flest mener andres ytringsfrihet i noen tilfeller bør begrenses» er to gode setninger som jeg mener fanger noe av den norske folkesjela med et godt grep.

«Flere Fragmenter Av Lys Og Skygge» gir lytteren en kort pust i bakken før man gyver løs igjen med Aurums sare vokallinjer. Jeg tar meg samtidig i å merke meg hvor imponerende det er at Motorpsycho på disse nye stiene likevel makter å låte som seg selv. Det er nettopp det som er med på å gjøre bandet til ett av verdens beste band – de slutter aldri å overraske, men tar sine lyttere med seg på en fantastisk og nysgjerrig reise hver eneste gang.

Apropos overraskelser – hvis noen hadde fortalt meg for to år siden at de ville gi ut en fengende rockelåt som het «Grandiosa» hadde jeg trodd du hadde mistet all fornuft. Men, albumets sistespor makter å være noe så sjelden som fengende kor-hardrock med et seigt gitarriff fra Snah, et band i tungt øs og med tekstlinjer som «fellesskap det er at alle spiser samme sak / gi meg graut, gi meg biff, gi meg noe med piff i / det skal vi alle ha: hvor enn vi er i fra / peller vi paprika av vår grandiosa». WTF, lissom?! Dette er også sporet som låter mest som bandets eget output – der de andre rocksporene nikket anerkjennende til syttitallet er dette sporet hvor bandet tar historien opp i seg og står frem som seg selv i en unik dress.

Albumet slutter med nok et nikk til John Cage, «Publikum Reiser Seg». Det er upretensiøst og folkelig. Det er Motorpsycho.

Konklusjon: Det var egentlig aldri noen tvil for meg – det er Motorpsycho som raskt trakk det lengste strået. De har de feteste låtene, et omslag som ikke bare ser bedre ut men som også inneholder gode tekster og overraskelser som man virkelig kan dykke ned i. Til syvende og sist har de lagt ved konserten på DVD da fremføringen under Olavsdagene var første – og siste – gang dette stykket ble fremført i levende live. Gratulerer til «the best band in the land» – dere har jaggu meg gjort det igjen!