Kort & Godt: Veteraner og jyplinger

2015 ser ut til å bli et år der en god del veteraner (det er en fryktelig generell påstand, selvsagt) gir ut virkelig solide album. Dagens utgave av Kort & Godt prøver å vise til det faktum. Men vi har også plass til noen debutanter og et band som gir seg på topp. Her er seks utgivelser fra 2015 du bør få med deg (lenkene i titlene går til utgivelsen i Spotify).

Amorphis – Under the Red Cloud (prog-/folk-metal)
Det er kanskje godt gjort, men jeg var ikke klar over Finlands ypperlige utøvere av progressiv metal/ folk metal (vel, folk og folk) Amorphis her før på sensommeren. Det skal Discovery-funksjonen på Spotify ha. For da låta Death of a King dukket opp på øret var jeg solgt. Melodiøst og lekent, med et østlig preg og et refreng som satte seg med en gang. Resten av albumet holder også et et veldig høyt nivå og jeg leser at kjennere av bandet kaller albumet for et av de beste de har gitt ut. Som første del av bandets tredje epoke, i en karriere som startet allerede i 1990 og har klassikeren Tales from the Thousand Lakes (1994) på samvittigheten. Finske band kan ofte være mye rart, men Amorphis er en «class act», uten tvil. Bandets tolvte album, Under the Red Cloud, er rett og slett et solid stykke arbeid. (5/6)    

Soilwork – The Ride Majestic (melodic death metal)
En annen gjeng veteraner som er ute med et av karrierens beste album er det stødigste lokomotivet innen svensk melodisk death metal, Soilwork. Fra å ha gitt ut tidenes første dobbeltalbum innen sjangeren i 2013, The Living Infinite, har bandet lært å begrense seg igjen. Albumet besto av mange storveise låter, men det ble for massivt for de fleste. På sitt nye og tiende album The Ride Majestic har Björn «Speed» Strid og hans kumpaner slipt sammen et klassisk Soilwork-album som både er ekstremt velspilt, melodiøst som bare de kan det og med en overbevisning og et trøkk som får In Flames til å høre ut som komplette fakers. Disse gutta leker ikke med alskens andre sjangere, men findyrker og videreutvikler sin egen sound til perfeksjon. Prestasjonen ligger i at det ikke føles som om de ender opp med å gjenta seg selv, men heller styrke det de er best på. Og Strid synger bedre enn noensinne. En trenger ikke gå tilbake i tid for å finne ut hva göteborgmetall er i sin essens. Det er bare å starte her. (5/6)   

Teenage Bottlerocket – Tales From Wyoming (pop-punk)
Melodiøs pop-punk (evt. punk-pop) med snitt av humor er noe av det beste som finnes i de rette øyeblikkene, og amerikanske (selvsagt) Teenage Bottlerocket (som også begynner å nærme seg veteranstatus) ligger helt i forkant av de fleste der ute. En sjanger som på merkelig vis ikke blir tatt helt på alvor, selv om det å skrive gode poplåter på tre grep er selve normen for låtskriving ellers i populærkulturen. Men bruker du fuzzgitar og synger om Metallica-låter fra nittitallet, så får du ikke kred kan det se ut som. Flaskerakettene fra unaiten kan best beskrives (av meg) som en mindre karismatisk utgave av Blink-182 (ja, de har gitt ut bra musikk!), med ikke så tullete humor som Nerf Herder (en stor personlig favoritt!), men med noe av trøkket til Millencolin. Nothing Else Matters (When I’m With You) er et prakteksempel på hvor fengende poppunk kan være, med store riff, hooky refreng og flerstemt koring. Og det er flere låter av samme alen her. Det tynnes dog litt utover etter hvert, uten at det gjør noe. Pop-punk akkurat sånn det skal være! Har hørt ihjel denne plata, så det er muligens derfor den «bare» får (4/6).

Paradise Lost – The Plague Within (gothic metal)
Dette ble litt av et veterantreff! Også her finner vi et band som har levert inn et solid stykke arbeid. Paradise Lost er uten tvil en av de viktigste pioneerene innen goth- og doom metal, selv om de i en periode rundt årtusenskiftet lekte med popen. Men de siste årene har de gått tilbake til røttene og gitt verden album tuftet på det de er aller best på: Seig, dramatisk og storslått metal som i sin essens ikke er så imponert over menneskets natur og virke. På The Plague Within er alt dette på plass og de deilig seige gitarene til Greg Mackintosh og Aaron Aedy sitter også her i forsetet, mens Nick Holmes på sedvanlig vis klagesynger seg gjennom ti låter av klassisk Paradise Lost-merke. For en som har elsket mesterverket Draconian Times (1995) gjennom tyve år, så er det fint at bandet de siste årene har lagt seg på det albumets sound. Vi er ikke helt der på The Plague Within, men det skulle bare mangle. Dette lever vi fint med, gutter. (5/6) 

Bokassa – War On Everything (EP) (stonerpunk)
Nå ble det mange utenlandske gamlinger her, så nå trenger vi de litt yngre og norske debutantene i Bokassa. Stonerpønkerne fra Trondheim har en herlig skitten lyd og en følelse av aggressiv desperasjon gående på denne femspors EP-en. Kakk meg i hodet og kall meg Bodil, men dette må jeg altså si er lovende saker. Fem låter er over ganske fort, så en sitter småsulten igjen og vil ha mer. Da må en bare sette på repeat da. Luringene. Drivet og tempoet er ganske jevnt, dog med noe sakking for å groove litt ekstra. Melodiene som finnes langt der inne er subtile, men det er det som fungerer. For mye melodi her og det ville blitt noe helt annet, og sannsynligvis dårligere. Dette er musikk å drive gate- eller ekstremsport til. Uten at jeg driver med sånt. Men dere som gjør det da, vettu. Spennende. (4/6)

Caravels – Caravels and Octaves Split (EP) (post-hardcore)
Noen ganger finner du album og artister som treffer deg så i hjertet at det er umulig å slutte å anbefale dem for andre. Caravels er et av de bandene og Lacuna fra 2013 er et av de albumene. Undertegnede skriver dette like etter å ha kjørt fra Levanger og til Trondheim med denne post-hardcoreklassikeren på full styrke, mens regnet høljet ned og høstmørket lå som en svart kladd over omgivelsene. Hjertet holdt på å revne av lykke av disse låtene. Jeg går aldri lei! Lacuna er et så følelsesrikt og fabelaktig album (og for en DEILIG produksjon!) at tanken på at bandet ga seg tidligere i år gjør meg rett ut trist. Er det ikke typisk?! Heldigvis rakk de å gi ut en split med kompisene i Octaves, der to låter som glatt kunne vært med på Lacuna er det siste (?) vi får høre fra dem. På Moody Miles og Slick Rick maler bandet med sine sedvanlige lange penseldrag, der bassen ligger og duver og gitarene leker passivaggressivt med hverandre. Samtidig som vokalist Michael Roeslin kaukesynger sine såre tekster som om han aldri skulle få se folk igjen. Og produksjonen er igjen deilig utført. To låter er altfor lite, men snakk om å gi seg på topp. (6/6)