Mat & Musikk: BBQ og heavy blues på Crossroad!

Begrepet «Dinner and a show» har en god stund vært ensbetydende med etablissementer som Wallmanns og deres middagskonserter. Dette har dog ikke vært særlig interessant for denne anmelderen, men når jeg leste at Crossroad Club også introduserte begrepet var det ett mye mer besnærende tilbud.

Crossroad Club har siden oppstarten i 2011 forsøkt å servere mat til musikken med varierende hell. Når de nå forsøker med en ny meny breddfull av soul food, er det ingen tvil om at de har funnet den perfekte makker til musikken de pleier å levere fra scenekanten. Denne kvelden var det en usedvanlig god blanding av mat og musikk: trønderske Blood On Wheels og tigerstadens The Devil & The Almighty Blues.

Men, før konserten følte jeg for å prøve ut menyen til Crossroad og med meg som ekspertkommentator hadde jeg Von Pøls, den selverklærte pølseelskeren og trommeslager i rockebandet Vom. Vi hadde fått reservert et bord og fikk raskt plass og hver vår øl. Vi valgte oss to glass av Austmanns Tre Gamle Damer – en belgisk pale ale – og raske servitører var raskt på platten både med fylte glass og menyen. Når vi fikk sistnevnte i hendene begynte tennene raskt å løpe i vann; her var det vanskelig å velge mellom kortreist soul food. Dermed endte vi opp som Ole Brumm, sa «ja takk, begge deler», og bestemte oss for å dele en Family Pickins Bar-B-Que Plate som ville gi oss en smak på flere av kjøkkenets hoved- og sideretter.

Mens vi ventet på maten tok vi inn synet av Crossroad. Vi har jo begge vært her tidligere, men vi følte litt ekstra for klubben denne kvelden. Den hvite takhvelvingen, de massive søylene og det varme interiøret av grønne planter, mørkebrune møbler og den intime lyssettingen bidrar til å gi restaurantbesøket en behagelig atmosfære. Denne kvelden var alle bordene mer eller mindre opptatt og praten gikk dempet over bordene, mens et soundtrack av blues og soul fulgte oss.

Snart kom dog en liten forsmak av kjøkkenet, en liten fjøl med godt brød, deilig kryddersmør og fire skiver brisket. Denne var en behagelig introduksjon som smakte av røkt grill og satt smilet ettertrykkelig på plass for resten av kvelden. Men, nå kom hovedretten på bordet – og for en rett! Vi ble litt matt over størrelsen på retten, men synet av pulled pork, chicken legs, lamb rib, pølse og pork rib var det bare å glede seg over. Det var lite annet å gjøre enn å gå i gang med spisinga og det viste seg å bli en gedigen suksess.

Vi tok godt for oss av pulled pork som nesten smeltet i munnen. Den ga meg også min første mulighet til å teste tre sauser: habanero, jalapeno og ‘husets’. Habaneroen gikk rett i fletta med en sterk god smak og jalapenosen smakte bittert og fruktig. Dermed ble da dessverre ‘husets’ saus noe anonym. Neste rett for tur var en god, men noe tradisjonell, lamb rib. Hva? Vel, sammenlignet med flere av de andre smakene på fatet vårt føltes den noe anonym.  Da ble det bedre med den kortreiste og grovkornede pølsa fra Anni’s Pølsemakeri. Dette var noe helt annet enn pølsefarsen tabloidavisene vil skremme oss til døde med til den neste frykten er over oss. Nydelig smak og tekstur som viste oss at pølsa kan når den vil. Men de to beste rettene sto igjen – og først ut var kyllingen som føltes mjuk som smør. Det som gjorde den glimrende var dog den fantastiske sausen breddfull av smak; full av grillsmak, solskinn og krydder. Vi merket presset på magamålet nå og både Von Pøls og jeg visste vi kom til å bli kjøttfjerne, men vi ga oss ikke. Fatets main dish var en pork rib som både smakte av norsk jul og sørstatene. Sammen med denne, og de andre rettene, blandet vi smakene fra en kremete mac’n’cheese, en velkjent coleslaw og en helt fantastisk søt og knasende miks av søtpoteter og valnøtter.

Vi etterfylte glassene med Paulaners Oktoberfest og måtte innrømme at vi virkelig hadde hatt en artig og velsmakende opplevelse; men selv om det fristet å finne seg en sofa og slappe av hadde kvelden bare såvidt kommet i gang. Konserten var rett rundt hjørnet og trønderske Blood On Wheels sto snart på scenen og dro i gang med et sett tuftet på både tilbakelente bluesrocken til Black Crowes, fandenivoldskapen til Motörhead og den skitne lidenskapen til Detroits garasjerock. De åpnet med den bestemte oppfordringen «Draw your guns / Draw your guns» og showet er i gang, men «Price On Your Head» er ikke bandets eneste knockout. Andre låter fra bandets selvtitulerte album overrasket meg; «Captain Tonga», «Chemical» og «Let You Go» er sterk arbeidsrock fra det samme grunnvannet som AC/DC og Dum Dum Boys. Dette er rein, ufiltrert rock’n’roll med en fot i rockens riff og en i popmusikkens harmonier. De nye låtene «Golden Ticket» og «Eager To Please» passer godt inn i bandets eldre låter og man tar seg i å håpe på mer lyd fra den kanten.

I pausen mellom bandene hører jeg at mange raskt kunne sett for seg at Blood On Wheels er et band som gjerne kunne gjort det vanskelig for hovedbandet. Det er jeg delvis enig i, men denne kvelden var det ingen tvil. Så fort The Devil & The Almighty Blues gikk på scenen var det ingen tvil; ikke bare var de definitivt best denne kvelden – de beviste også at de blir stadig bedre og har fortjent å få opperksomhet utenlands. Uansett – med låter som den seige og flørtende «Distance» og riffrepetetive «Storm Coming Down» har de alt de kan ønske seg. «The Ghosts Of Charlie Barracuda» er dog deres sterkeste kort; det snikende riffet introduserer Arnt Andersens avslørende «Here be ghosts / Here be dragons».

Jeg har hatt gleden av å se bandet flere ganger tidligere og de har alltid vært gode, men denne kvelden bikker de over og føles mer blues enn jeg har sett dem tidligere. Gitaristene Petter Svee og Torgeir Waldemar Engen bråker og støyer, rocker og føles tidvis apokalyptiske. I bakre rekke holdt trommeslager Kenneth Simonsen og bassist Kim Skaug barrikadene, mens Arnt holdt publikum i nakkeskinnet; hvisket oss i øret og brølte oss midt i ansiktet. Til sist spilte de litt episk, seig og tung Fleetwood Mac (fra den tiden det britiske bandet spilte blues) og i det de går av scenen er publikum lamslått av beundring.

Crossroad har gitt begrepet middagsshow litt integritet og det skal bli spennende å se om Oslos innbyggere gjør det rette; jeg vil i hvert fall anbefale at man bruker kvelden på a dinner & a show!