Året som gikk: Johansens femten!
Jeg ser med glede tilbake på et år som har gitt meg store, musikalske opplevelser. Fra scenekanten, platespilleren og strømmetjenester som Bandcamp og Spotify har jeg blitt overveldet av glede, tristesse og ren forløsende livsrus. Likevel tar jeg meg i å fundere på en setning i Knut Schreiners artikkel: «Etter at vi fikk strømmetjenester, snakker vi ikke lenger om hva som var årets album, men årets låt.»
Dette er dessverre et uungåelig fakta; folk flest er ikke like interessert i albumet som konsept – de velger seg heller enkeltlåta. Dette er dog strengt tatt ikke en nyhet – jeg tror dette også var tilfelle før digitale musikktjenester dukket opp på alvor på slutten av nittitallet. Lytterne hadde på den tiden rett og slett ikke mulighet til å fokusere på enkeltlåter på samme måte som i dag – dermed ble de avspist med å kjøpe hitsingler og samleplater. Dermed blir fortidens begrep som mix tapes, greatest hits og absolute music erstattet av lytternes individuelle spillelister på strømmetjenestene.
Dette gir jo mer makt til folket og det er aldri en dårlig ting. Men, det reduserer sannsynligvis også den etablerte musikkbransjens behov for å gi ut album. Hvorfor skal man bruke tiden på å gi et band tid til å finne sitt uttrykk hvis man i stedet kan leie inn låtskrivere til å produsere umiddelbare hits? Rent profittmessig er dette godt forståelig, men det vil likevel gå ut over breddeuttrykket til medstrøms pop/rock fra de store plateselskapene når de returnerer til et moderne Tin Pan Alley.
Uansett – i undergrunnen spirer det som aldri før og dette for også gehør i platebutikkene. Riktig nok er de store plateselskapene i gang med den samme, destruktive prosessen de kjørte i gang når CD-formatet fikk luft under vingene på slutten av åttitallet – man gir ut de samme platene på nytt – men like fullt er aktuelle band og musikere fremdeles nært knyttet til albumformatet som konsept.
Platene som gikk..
Panorama publiserer jo sine årslister og her får man også se de enkelte skribentenes favoritter i året som gikk. Jeg vil likevel dykke litt ned i materien og se litt nærmere på mitt år som musikkelsker. I år har jeg hatt et solid fokus på psych rock, og da særlig Sverige. På årets liste har jeg bl.a. satt Hills og Hooffoot fra Sverige, de tyske favorittene Electric Moon og fuzzrocken til hardt arbeidende Ty Segalls Fuzz. I tillegg har jeg, som alltid når man får opp øynene for en ny sjanger, nok av boblere som Kungens Män, Astral Son, Papir, Causa Sui og Blandbladen.
I løpet av 2015 har det strømmet inn norske skiver i platesamlingen min og da er det bare naturlig at årets liste bærer preg av det samme. I år har jeg funnet plass til bluesdypet til Devil & The Almighty Blues, doombrølet til Tombstones, Shevils‘ inspirerte hardcore og den nær perfekte garasjerocken til The Dogs. Det sier ikke rent lite om årets norske lyd når selv ledestjerner som Enslaved, Jaga Jazzist og Elephant9 kun er boblere. Årets høyeste forventninger går derimot til ei skive som nesten nådde opp i år – nordnorske Reptile Master på etiketten Blues For The Red Sun.
Syttitallets hardrock har blitt en stadig sterkere inspirasjon på samtidens hardrock og dette er også synlig på min årsliste: tyske Kadavar har blitt frontfigurer i denne bølgen av band, men den blåsvarte lyden av amerikanske Windhand, den dansende rocken av britiske Uncle Acid & The Deadbeats, humøret og spacerocken til nederlandske Death Alley og det nye utbruddet tl legendene i svenske Graveyard er ikke langt bak. På boblerlisten finner man også retrorockere som svenske Grusom, Horisont og Dungen. Men, hardrock har en tvilling som den til stadighet går hand i hand med: heavy metal!
I år spenner den tyngste lyden fra doom metal, via renspikka heavy metal, til beinhard hardcore/blackmetal og er representert av sterke utøvere som svenske Monolord og Spelljammer, legendene i High On Fire, australske Space Bong og nederlandske Izah. Det var flust med boblere også; bl,a, kritikerfavorittene Deafheaven, Space Witch, With The Dead, Mammoth Storm og Bong.
Den beste plata i år er dog en miks av alle de overnevnte sjangrene; Elder har et godt grep om psykedelisk hardrock, men har lagt et blytungt sound i bunn av deres album Lore. Årets output følger i fotsporene til de to forrige langspillerne, særlig forgjengeren Dead Stirring Roots, uten at de gjentar tidligere utspill. I stedet videreutvikler de soundet sitt i en stadig mer besnærende retning. Definitivt en verdig vinner til prisen for «Årets Plate»!
..og konsertene som ble sett.
Jeg har i år både fått med meg nok en legendarisk manifestasjon av festivalen Roadburn på klubben 013 i Tilburg. Her ble det mikset villig mellom nærmere nitti band på små og mellomstore scener i løpet av fire dager i april. Et halvt år senere fikk jeg også med meg festivalen Desertfest Belgium som ble avholdt på Trix Muziekcentrum i Antwerp. Den belgiske festivalen er noe mindre enn sin nederlandske storebror, men kvaliteten på programmet – og lidenskapen hos fans, musikere og arrangører – er grenseløs.
På disse festene er det like lett å bli imponert av de gamle kjente som de nye fjesene. På årets Roadburn ble jeg mektig imponert av de smått legendariske Bongripper som leverte heseblesende sett. Like fullt husker jeg dog konsertene til belgiske Briqueville og hjembyens Izah enda bedre. Desertfest – på sin side – imponerte med monumentale konserter av rockslegger som Siena Root, Causa Sui og Monomyth. Men, det var lille Child fra Australia som imponerte mest av alle.
Men, heldigvis er det ikke bare i det store utland det skjer: Oslo har tre strålende oktoberfester i Høstsabbaten, Svart Oktober Fest og Oslo Psych Fest. Jeg fikk dessverre ikke med meg psykedeliaens helg i Tigerstaden, men husker med glede Toner Low på Svart Oktober Fest og bl.a. Belzebong, Death Alley og Black Moon Circle på Høstsabbaten. I tillegg kan jeg heller ikke glemme Amenra, Jaga Jazzist og The Good The Bad and The Zugly på Øyafestivalen, Hedvig Mollestad Trio på Kongsbergjazzen, Devil & The Almighty Blues på Crossroad og Godspeed You! Black Emperor på Rockefeller Music Hall. Det er et yrende liv av både hjemlige og internasjonale artister på alle scener i Oslo og flere må snart forstå at hovedstaden kanskje er en av Europas ledende i å tilby konsertopplevelser!
..til sist..
Dette året har vært et befriende år for meg som musikkjournalist og ikke bare har jeg fått med meg mengder med fete skiver og glitrende konserter. Jeg har også maktet å innfri nyttårsforsettet jeg ga meg selv på nyttårsaften for snart ett år siden: jeg skulle levere 52 artikler til Panorama i løpet av kalenderåret 2015. I skrivende stund ser det ut til at jeg ikke bare har innfridd det forsettet, men kommer til å levere nærmere 75 artikler. Så – da er del vel bare å sette seg et enda høyere mål til neste år: 100 artikler til Panorama i 2016 (og jeg oppfordrer alle mine kolleger til å gjøre det samme)!
Fet jul og et rocka nytt år til alle sammen – frem med pinnekjøtt, juleøl og de beste skivene!
