Hverdagshelten: Musikeren

Da har vi kommet til et nytt kapittel i serien om rockens hverdagshelter – og nå skal vi ta en prat med noen av de som lager musikken vi elsker. For hvor hadde vi musikkelskere vært hvis det ikke hadde vært for musikerne? Ja, vi hadde kanskje vært bibliotekdisipler, gamere på store LAN parties, filmnerder eller gallerigjengere. Men, jeg tror likevel vi ikke hadde vært like lidenskapelig forelsket i kunsten som vi kan bli når vi hører på den rette låta på stereoanlegget eller når vi er på den beste konserten i et kokende kjellerlokale. Musikkens øyeblikkelige forelskelse dukker gjerne opp hvor som helst: i bilen, i sofaen, i konsertmørket, på vei til jobb, etc. Et fengende refreng, et fett riff eller godt hip hop-rim trenger ikke kontekst eller fysiske rammer – det slår deg like hardt i hjerterøttene uansett hvor du befinner deg.

Derfor – i denne artikkelen i denne serien skal vi vie vår tid til de som bruker mange timer i øvingslokaler, på veien til en spillejobb, på scener land og strand rundt og sittende med instrument og mannskap for å skape den neste låta som treffer akkurat deg midt i hjertet. Vi har denne gangen blant annet tatt en prat med El Cueros Håvard Takle Ohr, Espen Jørgensen fra Jørgen & Jørgensen og Anders Voldrønning fra Shevils.

Vi åpner dette intervjuet med det selvsagte spørsmålet, «Hva fikk deg til å begynne med musikk» og lar veltalende Espen Jørgensen åpne ballet, «min familie emigrerte til Australia i 1969 når jeg var 4 år gammel. Etter to år ble min morfar syk, og mor og far besluttet å reise hjem igjen til Norge for å ta seg av ham. Men vi tok ikke fly. Vi tok en båt. I 1971 var båt fra Australia til Norge like selvfølgelig som fly. Ocean Monarch tok oss forbi alle de store stillehavsøyene, og jeg har fremdeles mange souvernirer fra Fiji og Raratonga; noen fantastiske treboller og en kamfertrekiste. Men det viktigste jeg har med meg fra den turen, var ettermiddagene i loungen. Der spilte nemlig en jazztrio hver dag. De hadde en trommis som sto oppreist og spilte. Han hadde en skarptromme, en liten basstromme, hihat og cymbal. Og terylenbukser om jeg ikke husker feil. Men jeg var trollbundet. Solgt. Jeg husker det som om det var i går, den timen hver dag hvor jeg sto rett opp og ned å stirret på min nye helt, trommeslageren. Det var da. Jeg var solgt».

 Anders er heller ingen amatør når det kommer til mimring, «Jeg fikk meg til å begynne med musikk for å få synge med løvehjertene. Ettersom de var brødre med en-lengdes-klipp, hadde jeg feil frisyre, samt genetisk utgangspunkt. I 1984 fikk jeg min første venn. Vi vokste opp som vitner til bandvirksomhet, selv om Roland hadde fremført kassegitar for ordføreren i Skaun. Dersom vi skulle bedrive band, måtte vi bli selvstendig banddrivende. Sommeren 1997 snakket vi om å opprette bandet som ble opprettet i 1998, og i 2005 spilte The Lionheart Brothers i Silence the Foe«. Håvard er usikker, men tror han kanskje fikk musikken inn med morsmelka, «Akkurat det er ikke så godt å si. Men jeg har hørt at jeg alt som 2-åring har sittet og slått med trepinner på div. møbler. Og jeg har bilder fra jeg er ca. 4 år hvor jeg spiller på kopper og kar som er satt opp som trommer. Så kjøpte pappa trommesett til meg og brutter’n da jeg var 6. Da hadde KISS forlengst gjort inntog og vi to stod i full sminke og kostymer og lekte rockestjerner. Fra komfirmasjonsalderen var det liksom aldri noen tvil om hva jeg ville. Så slutta jeg skolen som 17-åring for å satse alt på et kort. Så kanskje det rett og slett er genetisk»?

Så alle tre husker sin spede begynnelse som musikere. Det har dog vært en lang vei fra de første inntrykkene og spede timene på gutterommet frem til i dag hvor de mer eller mindre er etablerte musikere. Hva har vært deres største utfordringer så langt og hva er den største utfordringen fremover? Håvard er først ut, «Min største utfordring har vært å komme opp på et nivå som gjør at jeg kan leve av å spille trommer. Ikke som pub-musiker eller den slags opplegg, men en som spiller i band hvor man lager og spiller egen musikk. Det tok meg ihvertfall 10 år. Utfordringen framover blir vel å klore seg fast nettopp der. Musikkbransjen i seg selv er jo også en real utfordring, men det vet vi jo alle». Espen har arbeidet med mye av den samme problematikken som Håvard, «min største utfordring har vært å knekke koden hva min egen spilleteknikk angår. Jeg har jobbet målrettet i mange, mange år, men endelig har jeg funnet the missing link. Så nå har det åpnet seg en helt ny verden. Og utfordringen i fremtiden blir vel å mestre den verdenen». Anders har på sin side vært frustrert over å få et band til å fungere, «Det å få et helt band til å begynne i bandet, var en stor utfordring. Det var også utfordrende da bandet ble for opptatt til å være med i bandet, samtidig som egen motivasjon for å drive med bandet minsket i takt med at måloppnåelsen ble oppnådd. Da måtte band med ny målforståelse opprettes. Hva som blir den største utfordringen fremover, kan jeg dessverre ikke svare på enda».

Men, utfordringer gir også prestasjoner og Espen er beskjeden på hva hans har vært. Man han lemper likevel frem et godt minne, «Det er vanskelig for meg å si hva mine største prestasjoner har vært. Det må bli opp til andre å bedømme. Men at jeg ikke kollapset av skrekk da jeg som 17 åring spillte «Apache» med Terje Rypdal er vel en slags prestasjon å være stolt av». De to andre er også kledelig beskjedne. «Det å få synge i band med fantastiske musikere har for meg vært den aller største prestasjonen som musiker. Uten dem hadde jeg mest sannsynlig skrevet uleste bøker, fremfor tekster til musikk», sier Anders før Håvard avslutter, «At jeg har livnært meg selv ved å spille trommer i 20 år er jeg rimelig fornøyd med. At El Cuero har gitt ut 6 album på 8 år helt på egen hånd, oppnådd Topp 3-plassering på VG-lista Topp 40 og turnért land og strand rundt er en aldri så liten bragd av oss fire i bandet. At jeg også er så heldig å få spille i Oslo Ess som har toppet den samme salgslista med flere album er en annen. Men bare det å leve av å spille trommer i dette landet hvor det er overflod av flinke folk er jeg stolt av. Er ingen selvfølge å greie det når man «konkurrerer» med så utrolig mange fantastiske trommeslagere. Akkurat det har jeg en veldig ydmyk holdning til».

Så – hva er motivasjonen for alt dette harde arbeidet som tidvis resulterer i prestasjoner og lovord? «Kort og godt at jeg elsker å spille trommer, elsker å spille i band og elsker å spille live! Og så simpelten digger jeg å lage egen musikk; den kreative delen av det å drive et band. De beste låtene er ennå ikke laget! Men jeg er helt avhengig av å like musikken jeg spiller og folka jeg spiller med. Er ikke de bitene på plass er det sjanseløst for min del. Da blir det bare jobb, og da forsvinner mye av vitsen med dette her. Men får jeg tilfredstilt mine relativt primitive behov er jeg all in for a very long time», sier Håvard før Anders er overraskende kort, «Min motivasjon til å drive med dette (og fortsette) er å drive med dette». Espen er, på sin side, litt filosofisk, «Musikk er slik jeg ser det den ypperste formen for kommunikasjon mellom mennesker. Når trangen og instinktet til å skape musikk er lik hvordan det er å spise mat eller sove, da er det bare en helt naturlig del av livet. Jeg kan ikke se for meg et liv uten musikk. Og så er det en dannelsesreise. En vei til en slags opplyst tilstand. Om man tar musikken på alvor vel og merke. Det er motivasjon nok i bøtter og spann».

Men det kan tidvis være vanskelig å opprettholde motivasjonen hvis man ikke har en klar sti fremover; hva er de tre karenes visjoner for fremtiden? Anders er ikke i tvil, «Fremtidsvisjonene for Shevils er å lage et album som er bedre enn Lost In Tartarus og The White Sea». Espens tilværelse som utøver i en rekke prosjekter og band preger svaret hans, «jeg har så mange idéer til ulike prosjekter, så at jeg får realisert noen av dem er et ønske for fremtiden. Og å bli bedre til å spille selvfølgelig .. the long and winding road». Håvard skuer utover landets grenser, «Å gi ut så bra album som mulig, turnére og spille konserter. Og et av målene er at jeg på sikt kan spille i band som også kommer seg ut av Norge. Er sinnsykt misunnelig på de som får turnére i Statene, Sør Amerika, Japan, Australia osv. De aner ikke hvor priviligerte de er».

Men, for å nå ut til folk, få realisert prosjekter og holde band i live er jo avhengig av mannen i gata. Hvordan føler de at man når best ut til fålket? Håvard er lattermild i sitt svar, «Det er vel gjennom sosiale medier og på konserter jeg spiller. Før og etter gig når man tar en drink i baren eller henger i merchbua og signerer skiver osv. Men jeg er ikke overivrig på Instagram og slike ting. Er faktisk ikke så innmari glad i å selge meg selv som mange kanskje tror, haha»!! Anders er etter min mening vel beskjeden i sitt svar, men avslører likevel bandets hardcore-tilnærming, «Vi har ganske få fans og det er sjelden barrikader foran scenen når vi spiller». Espen på sin side trekker frem noen av prosjektene han har deltatt i som grunn til en økt oppmerksomhet fra folk, «Jeg benytter sosiale medier slik de fleste andre gjør det. Men etter at jeg gav ut soloskive på Jester Records og spillte på to av skivene til Ulver, Shadows of the Sun og Childhood´s End, åpnet verden seg for meg. Nå får jeg fanmail fra Kina, Singapore, Hellas og USA bl.a. Det er stas».

Hvem er disse menneskene som er deres tilhengere? Vel, Håvard er klar, «Stort sett de som liker de banda jeg spiller i, eller trommespillet mitt. Helt vanlige dødskule folk, haha. Jeg er en ganske allsidig trommis, så om du liker alt fra veldig soft poprock til metal kan det være at du finner noe du liker ved spillinga mi». Anders på sin side avslører et trekk ved hverdagen til mange band her til lands, «Sannsynligvis er de som kommer på konsert venner. De andre er kanskje venners venner. Det finnes en mulighet for at vi ikke har noen fans». Dette er lett å kjenne seg igjen i; band som i storbyene trekker ofte godt med folk trekker kanskje kun et lite titalls med tilskuere i mindre byer. Espens deltakelse i ulike konstellasjoner, fra støyeksperimenter til bluegrass, avslører også hans fans, «Mine fans er en broket gjeng. Alt fra svartmetallere til pensjonister. De nok en eklektisk gjeng i så måte».

Anders går bokstavelig til verks når han skal svare på hva som er hans særpreg, «Egentlig trodde jeg at jeg var for lang til å være med i band. Det har vist seg å bli akseptert», mens Håvard på sin side trekker frem historiebøkene, «Det er det vanskelig å svare på selv synes jeg, men jeg føler at jeg er en over middels engasjert trommis og legger lite mellom når jeg spiller. Så visuelt er jeg nok et greit skue har jeg hørt. Sånn spillemessig er jeg jo en sucker for ´60-, ´70- og ´80-tallets hardrock og rock ‘n’ roll så mye av stilen min kommer derfra. Svingen i Thin Lizzy, Deep Purple, The Rolling Stones, Kiss og AC/DC, blanda med attituden man finner i Motörhead, Sabbath, Maiden, Metallica. Også elsker jeg å spille lange temaer på skarptromma. Ta seg tid til å spille forskjellige figurer, osv. Det kan man høre særlig i spillet mitt for Oslo Ess og El Doom and the Born Electric«. Espen vender seg til den andre siden i sitt svar, «særpreget mitt er vel at jeg er i stand til å skape meditative tilstander i de som hører på. Jeg er svært opptatt av dynamikken mellom lytteren og meg selv. Musikken er ingenting uten en mottager. Det er der magien oppstår».

Men, hvilke rollemodeller har preget deres musikalske utvikling? «Vokalen til vokalisten i Overcome var toneangivende for vokalen i Silence the Foe. I forhold til Shevils har jeg hørt mest på Zack de la Rocha i Rage Against The Machine, sier Anders og bekrefter at hardcore gjennomsyrer hans spillestil. Håvard på sin side fyrer løs med alle kanoner, «Å herregud, det er jævlig mange. Er jo superfan av de banda jeg digger, litt som en fotball-supporter. Blir seriøst grinete når noen snakker dritt om banda mine. Er man flaska opp på de banda jeg har hørt på handler det utrolig mye om holdning til det man driver med. Gå all inn og alltid gi 100%. Alle mine helter er sånn. Jeg er helvetes glad i en fest, men har vel aldri latt det komme i veien for jobben jeg skal gjøre. Har stor respekt for de som setter musikken sin såpass høyt at de vet å balansere dette, og det er vel der rollemodeller komme inn i bildet. Kiss, Maiden, AC/DC, Motörhead, Rush, etc. De har alle jobba beinhardt for å komme dit de er i dag. Stayerevne og trua på det man driver med er alfa og omega. Kommer jævlig langt med akkurat det». Espen fortsetter med fokuset på det meditative aspektet i musikken og vi ser at hvordan musikkens essens kan tolkes på ulike måter, «hvem mine rollemodeller, eller forbilder, er strekker seg svært vidt. Men først og fremst er det mennesker som forstår hva det meditative rommet er for noe og som kan bruke det effektivt i kommunikasjonen med publikummet sitt. Jeg kunne listet opp en hel haug med navn, men Miles Davis var ekspert på å skape rom. Han forsto at stillheten i musikken er alfa og omega. Hva du ikke spiller er mye viktigere enn hva du spiller».

Helt til slutt, og før ekstrasporet, våger vi oss frempå med et spørsmål om de har noen turnéminner de vil dele med våre lesere. Espen minnes bl.a. en kald opplevelse, «Oi,oi, life on the road!? Der er det mye å hente gitt – burde bli en egen bok en gang. Men et sært minne er fra da jeg var på turne med Tore Andersen på 90-tallet og vi skulle kjøre et langt stykke i en gammel Mercedes kassevogn. Jeg ble tildelt en plass i bussen liggende på gulvet i en sovepose under lasterommet; i 20 minus. Det var relativt sært og ubehagelig. Eller da jeg spillte i USA med Unni Wilhelmsen og endte opp på en liten fest med en rekke superstjerner. Det var absurd og veldig moro. Og litt sært for en enkel gutt fra Drammen». Anders har også et ukomfortabelt minne, «Husker godt da jeg mistet skoene mine. Det var ganske sært å gå inn på skobutikk uten sko». Håvard avslutter med et flirende minne fra festens etterpåklokskap, «Da jeg etter konserten/festen la meg til å sove i feil hus og ble vekket av huseier og politi som stod over meg og lurte på hva faen jeg dreiv med. Da ingen av oss fant klærne mine ble jeg kjørt dit jeg egentlig bodde av politiet i en grønn grilldress jeg måtte låne av huseieren. En klassiker. Slå den»!!

«Hva føler du nå?»

Vi avslutter selvsagt artikkelen med noen spørsmål om hva de hører på for tiden? Espen er ikke sein med å svare og vi hører at hans arbeid i duoen Jørgen & Jørgensen gir gjenhør i hans platesmak for tiden, «den siste skiva til Dave Rawlings Machine, Nashville Obsolete, og Søstrene Bjørklunds samlede på 78 plater». Håvard avslører også en samstemthet mellom smak og eget virke, «det går mye i Billy Joel, den siste skiva til Iron Maiden, og The Beatles på mono vinyl. Men har også brukt tid på å høre på band jeg har oversett de siste 15-20 åra som Pearl Jam. Den siste skiva deres har faktisk et par jævlig kule låter». Anders på sin side er tidsaktuell til fingerspissene og velger seg ett av årets mest kritikerroste album, «Bror Forsgrens Narcissus. Muligens den beste norske utgivelsen noensinne».

En ting er dog å fortelle hva som ligger på spilleren for tiden, men hva er det som skjuler seg innerst bak hjerterøttene på disse karene – hva er deres favorittalbum? Anders er ikke sein med å nevne ett av nittitallets mest episke album, Mellon Collie & The Infinite Sadness, fra Chicagos Smashing Pumpkins. Espen vandrer helt tilbake til syttitalets Elton John og hans Goodbye Yellow Brick Road og får følge av en nesten ekstatisk Håvard, «KISS‘ ALIVE! Verdens beste plate, ferdig snakka. Hørte den første gang da jeg var 4 år. Det er liten tvil om at det påvirka meg mer enn noe annet har gjort. For musikeren Håvard og privatpersonen Håvard er stort sett samme fyren».

Alle disse karene innfrir ikke bare i studiosituasjonen, men er fullbårne musikere på scenen som både sjarmerer og imponerer sine tilhengere. Så hva setter disse karene pris på når de skal se en konsert? Hva er deres favorittkonserter? «Det står nok mellom to Iron Maiden-konserter; Eddie Rips Up the World Tour i 2005, eller Somewhere Back On Tour i 2008. Begge på Valle Hovin, og begge var helt vanvittige», sier Håvard og fortsetter, «Snakes & Arrows-konserten med Rush i 2008 var også helt der oppe; så de i Manchester O2 Arena. Men den siste som sitter best i nå er Billy Joel-konserten i Madison Square Garden 22.08.2015″. Espen trekker i countrytrådene våre igjen ved å nevne noen av stjernekortene fra sjangeren, «Emmylou Harris med Daniel Lanois, Brady Blade og Daryl Johnson på Sentrum Scene februar 1996.» Anders går i motsatt retning av de to andre ved å mimre tilbake til en konsert med ett av hans favorittband, «Ti dager før jeg ble tjue år så jeg Fugazi på UFFA i Trondheim. Jeg sto helt stille hele konserten. Dette fordi det var så fullt at det var umulig å bevege seg».

Før vi takker for oss må vi likevel vite hva som skjer hjemme på stereoanlegget til disse karene når weekenden er i gang. Anders er først ut og legger ikke noe mellom, «Det kommer litt an på hva [rockklubben] Revolver spiller. Søndagsmorgener sover jeg». Espen på sin side velger seg rootsrock til lørdagskvelden og «Vårsøg» til søndagen, «Lørdagskvelder blir det Dave Edmunds & Rockpile. Søndagsmorgen setter vi på Henning Sommero«. Håvard avslutter det hele med en beskrivende versjon av helgen sin, «Er jeg hjemme med dama står det vel på noe Billy Joel når vi lager mat og smaker på vinen vi har stående. Så bærer det vel over i noe Tom Petty, eller kanskje Genesis anno 1983. Setter på no gammal Dire Straits til middagen, før jeg bare må høre på Foot Loose & Fancy Free av Rod Stewart i det jeg blander meg min første av ca. 12 drinker med vodka og appelsinjuice. Fantastisk skive btw!! Så går det slag i slag med bl.a. Rush, Stones, Kiss, AC/DC, før jeg kl 05 avslutter alene til en DVD av Iron Maiden på maksimalt volum. Og så tar selvfølgelig den kjipe naboen min strømmen… Zzzzz….. Søndagen blir deretter og jeg foretrekker å sette på NRKs sportssending».