Knockout!
Noe av det beste med å være musikkjournalist er å få mulighet til å oppdage nye band som virkelig overrasker og gleder fra første lytting. Et slikt band møtte jeg for noen dager siden i det jeg lånte øre til førstesporet på deres nyeste album Forget The Past, Let’s Worry About The Future. Pil & Bue er nok en duo i den norske rockskogen, men ulikt hardere kolleger som Barren Womb og Hymn har disse karene også en fot i popmusikkens strukturverden. Det har skapt en knockout av en plate som virkelig burde få folk til å få ørene opp for dette bandet!
Albumet, som visstnok skal fokusere på overgrep mot kvinner, åpner knallsterkt med den bastante melodiperlen «No Is The Answer». Trommeslager Aleksander Kostopoulos legger et lekent og intrikat grunnlag for rifflinjene og melodiene til gitarist/vokalist Petter Carlsen og viser seg frem som en instrumentalist som sømløst mikser et godt detaljblikk med rockens fokus på stødig driv. Bandet har fått trukket opp de selvfølgelige trådene til rockens krøniker som de aller fleste andre før dem, og i hans uttrykk hører jeg ekkoet av The Mars Volta. Det sier ikke rent lite da det amerikanske bandet gjennom sin historie alltid hadde noen av rockens beste samtidige trommeslagere.
Men, duoens anerkjennende nikk til amerikanerne kan også høres i stemmebåndet til Petter Carlsen; han makter, som Cedric Bixler-Zavala, å forene sin sterke stemme med en innlevelse og nerve som jeg synes altfor sjelden kommer til overflaten hos de gode stemmene. Men, Carlsen er ikke en one-trick pony og veksler fra nærmest gutteaktig englesang og fraseringer ikke ulikt Sigur Ros‘ vokalist Jònsi til sjangre såpass langt fra hverandre som stoner rock og hardcore; det illsinte raseriet som får en stemme på bristekanten til å tenne alle rockhjerter. Hans barytongitar gjør også mye ut av seg; her veksles det uanstrengt mellom skjøre temaer fra indierocken, via postrockens vakre linjer til nærmest massive vegger av lyd hentet ut av stonerrocken; gjerne i en og samme låt.
Denne miksen av sjangre og innflytelser føles kanskje kopistisk, men jeg kan forsikre deg om at Pil & Bue er langt fra noen tjuver. Alle grep og røde tråder har blitt smørt inn i deres eget uttrykk på en slik måte at de ikke lenger føles som noe annet enn bandets egen input. De balanserer perfekt på kniveggen mellom kunst og kommersialitet og gir meg en følelse av å være norsk rocks «amerikanske åttitallsfilm»; de gode filmene som sjarmerte alle hjerter, men som likevel ga nok dybde til å gi deg den varme følelsen av å ha opplevd noe ekte. Disse filmene har alt; en følelse av perfeksjon. Den samme følelsen av je ne sais quoi preger mitt syn på det praktstykket av et album som Pil & Bue har levert; man blir rett og slett overveldet av en glede som får meg til å ønske jeg sto på en fjelltopp og brølte side om side med Carlsen. Forget The Past, Let’s Worry About The Future er musikk av den typen som er gjennomsyret av politikk, men ikke den som krever at partiboka er i orden. I stedet er dette musikk som kan akkompagnere revolusjoner og sette hjerter i brann; den politikk som kan forandre verden!
Det kan kanskje kalles patos av mange, men duoen spiller på de store hjertestrengene og treffer blink nesten hver eneste gang. Jeg elsker de store refrengene deres og hvordan de bygger låter til å låte som om et helt orkester står sammen med dem. Jeg digger hvordan de, på samme måte som amerikanske Torche, har forstått at popmusikkens umiddelbare meloditeft funker som ei kule i samspill med stonerrockens riffrikdom.
Helt nydelig!
