2000-2024: Tjuefem Frode-favoritter fra et kvart århundre

Vi har straks unnagjort 2000-tallets 25 første musikkår. I den anledning ber vi våre venner plukke ut sine albumfavoritter fra 2000-2024. Førstemann ut: Frode Fossvold-Jørum!

 

Allerede i 1999 debuterte Frode i Panorama-sammenheng, og siden den gang har han vært en av nettavisens viktigste og mest kunnskapsrike skribenter. Han har særlig bemerket seg som en metal- og hardcorekjenner med forkjærlighet for ting som er røft og hardt, men Frode hører like gjerne på gitarpop, jazz og hiphop.

I senere tid har Frode bygget opp den glimrende podcasten Musikkelskerne sammen med makkeren Lars Berg Holtan. Han har også vært vokalist i metalbandet Rebolt, som har ligget i dvale i noen år.

 

Vi gir ordet videre til Frode.

 

Frodes favoritter fra 2000-tallet så langt:

1. The Hotelier – Home, Like Noplace Is There (2014)

Dette albumet er en moderne klassiker innen emo-sjangeren, så enkelt og greit som det! Med nostalgiske undertoner fra 90-tallets punk og emo, byr Home, Like Noplace Is There på melodisk inderlighet, ærlige tekster og en variasjon som spenner fra streit rock til hardcore, men alltid med fengende melodier. Jeg synger med hver gang og blir aldri lei.

2. Caravels – Lacuna (2013)

Lacuna er et fabelaktig album med fokus på stemning og følelse innen post-hardcore. Med et fløyelsmykt lydbilde og en av de beste produksjonene innenfor sjangeren, er dette et album som treffer rett i hjertet. Krever litt til å begynne med, men så vokser det på deg mer og mer.

3. Harakiri For The Sky – III:Trauma (2016)

Et absolutt mesterverk innen melodisk og progressiv black/death metal, der alt flyter sammen til kaskader med følelser, melodier og brutalitet. Men aldri ensformig eller intetsigende. Det har altså kommet gode ting fra Østerrike også.

4. Juno – A Future Lived In Past Tense (2001)

En poetisk reise gjennom livet og universet, et komplekst og utfordrende album i en blanding av post-hardcore og indie rock som tar tid å fordøye. Til slutt treffer det deg på et dypt sjelelig nivå. Albumet er dessverre ikke tilgjengelig på strømmetjenestene, der finner du bare ørtenhundreogsøtti andre artister med samme navn – og de er ikke i nærheten av dette. Men vel verdt å søke opp som fysisk format!  

5. Karate – Unsolved (2000)

En unik fusjon av post-rock og jazz, der kontemplative gitarpartier møter indie-rockens litt råere uttrykk, ledet av Geoff Farinas teknisk imponerende gitarspill og en dynamisk rytmeseksjon. Dette er et album som fortsetter å avdekke nye lag og detaljer for hver gjennomhøring, og representerer for meg høydepunktet i Karates diskografi der tekniske ferdigheter og kunstnerisk visjon smelter perfekt sammen. Det er uflaks at det ikke står lenger opp på lista mi, for det er perfekt.

6. Propagandhi – Supporting Caste (2009)

Selv om Propagandhi har beveget seg bort fra sitt enklere uttrykk, leverer de et av sine beste album med Supporting Caste. Albumet er fylt med strålende melodier, kraftfulle gitarer og kompromissløse tekster som i beste fall vil inspirere deg, i “verste fall” få deg til å humre. 

7. Departures – Death Touches Us, From the Moment We Begin To Love (2016)

Dette albumet klarte kunststykket å være både «rensende» og personlig på samme tid, og hevet seg over mange av post-hardcore/screamo sine konvensjoner. Der mange band innen denne stilen kan bli for opptatt av å støye mest mulig, fant Departures en perfekt balanse mellom råskap og følsomhet, uten å miste nerven i musikken. Superb.

8. Jimmy Eat World – Bleed American (2001)

Det var et monumentalt øyeblikk da dette albumet kom ut og koblet nittitallets emo med kommersiell powerpop. Et av de beste popalbumene ever for min del. Trenger man å skrive mer da? Nei.  

9. Weezer – Weezer (The Green Album) (2001)

Det går an å argumentere med at de strømlinjede poplåtene til Weezer på sitt sterke comebackalbum i 2001 ikke står langt tilbake fra Jimmy Eat World på plassen over. Minst like fengende, bare mindre dybde. De rykker et hakk ned siden de to første albumene deres tross alt er uimotstridelige klassikere.  

10. The Hotelier – Goodness (2016)

Goodness viser en mer moden og subtil side av The Hotelier. Med forsiktige, men selvsikre melodier, tar albumet for seg det gode i livet uten å bli overfladisk. Nesten like perfekt som forgjengeren som jeg har på førsteplass. 

11. Sweden – Under The Sycamore Tree (2012)

Dette albumet er en sommerlig drøm av ekte gitarpop. Med ti sterke låter, hvorav to av de beste kommer helt mot slutten, er dette et album man rett og slett forelsker seg i. Og så norske da!

12. Kvelertak – Kvelertak (2010)

Jeg kalte det for “muligens det beste norske rockealbumet siden Apocalypse Dudes og det bør allerede kunne kalles en norsk klassiker” uka det kom ut. Jeg har egentlig ikke skiftet mening. Det er et slags vannskille her – før og etter Kvelertak. 

13. Elder – Lore (2015)

På mitt favorittalbum fra 2015 får du progressive og ekspansive lydlandskap, som blander elementer av stoner rock og metal på optimalt vis. Noen mener de har levert enda bedre senere, men for meg er dette høydepunktet. 

14. Propagandhi – Potemkin City Limits (2005)

Potemkin City Limits er også et mesterverk innenfor punkrock. Med strålende melodier, kraftfulle gitarer, kompromissløse tekster og inspirerende vokal, helt i sin egen liga. Og det var her jeg falt i gryta da jeg fikk den til anmeldelse den gang da. Men jeg synes faktisk “Supporting Caste” er enda et hakk bedre. 

15. Nada Surf – The Weight Is A Gift (2005)

Ingen lager så konsekvent solid og god gitarpop som Nada Surf. De skuffer egentlig aldri og gjorde det ikke i 2005 heller. Eller på det nye albumet “Moon Mirror” fra 2024 som fortsatt er helt der oppe.  

16. Primordial – To The Nameless Dead (2007)

“Perfekt irsk metal” var overskriften min i 2007 til en klokkeklar full pott fra meg, og jeg har ikke endret på det synet. Jeg lar avslutningen min stå jeg: “du vil garantert ikke bli skuffet om du har sans for dramatisk metal som ikke er redd subtile, melodiske lag kombinert med mørk stemning og knasende gitarer. Nei, pokker heller, du blir ikke skuffet uansett, for dette er den klareste sekseren jeg har kastet på mange år! Et mesterverk.”

17. The Saddest Landscape – Darkness Forgives (2015)

God post-hardcore skal ha alle følelsene, alle gitarene, all skrikevokalen, men likevel beholde nok tilgjengelighet til å dra lytteren med. På “Darkness Forgives” krysset disse gutta fra Boston av alle punktene. 

18. Årabrot – Of Darkness And Light (2023)

Det nyeste albumet på denne lista er min favoritt fra 2023, fra norsk-svenske Årabrot. Kjetil Nernes med sin livs- og musikalske partner Karin Park slo meg i bakken med ekstremt fengende og pussig alternativ rock. Når jeg endelig falt for Årabrot, så falt jeg skikkelig. 

19. CHVRCHES – Love Is Dead (2018)

Hvis all pop hadde synther, masse dybde, store landskap og melodier og stemmen til Lauren Mayberry, da hadde ikke jeg protestert altså. Men denne skotske trioen er uansett de aller beste i faget sitt. 

20. Nerf Herder – American Cheese (2002)

Har jeg plassert Nerf Herder så langt nede på lista da? Rart. Hyperfengende pop-punk som tilfeldigvis har morsomme tekster og med låter som aldri mister kvaliteten sin. “Rockingham” fra 2016 var også enormt vellykket, bare så det er sagt. 

21. INVSN – INVSN (2013)

Svenskenes sitt andre album kombinerer mørk nordisk melankoli med selvsikker, teatralsk gitarpop som treffer både følelsene og danselysten. Med tidløse melodier, særegen svensk vokalleveranse av Dennis Lyxzén (Refused) og et atmosfærisk lydbilde, markerer albumet en milepæl i bandets utvikling og en personlig favoritt fra meg. PS! Ikke hør den engelske versjonen av albumet – det er det svenske som gjelder!

22. Orange Goblin – Back From The Abyss (2014)

Back From The Abyss markerer et høydepunkt i Orange Goblins karriere. Her samles alle bandets styrker i et skittent og groovy stonerrock-mesterverk. Og de har ikke blitt dårligere siden heller, da årets utgivelse “Science, Not Fiction” ligger rett bak i løypa. 

23. The Get Up Kids – Guilt Show (2004)

Fra emohelter på nittitallet til voksengitarpophelter på totusentallet. Slik ser ikke bare jeg på disse amerikanerne. Her er altså albumet som til slutt fikk meg til å skjønne at den nye stilen til bandet var så bra at jeg falt for dem på nytt. Bare for andre kvaliteter. Må høres noen ganger, og så siger det inn. 

24. The Beths – Future Me Hates Me (2018)

Du trenger ikke være fra New Zealand for å lage geekete og småartig gitarpop, men jeg tror det hjelper. The Beths låter og Elizabeth Stokes sin stemme er perfekt match. Sett på denne i bilen på vei til stranda! 

25. Death Cab For Cutie – Transatlanticism (2003)

Jeg kalte det en kommende popklassiker ved utgivelsen og jeg tror vi trygt kan si at mine ord holdt vann, 21 år senere. Bandet nådde sitt høydepunkt akkurat her og det er ikke få som har latt seg inspirere av albumet heller. Det har bare kommet så utrolig mye bra musikk også.