The Great Escape – Idoler, nå også i Norge

De hater hverandre offentlig, og ønsker hverandre både død og begravet. Det store spørsmålet er hvem som fortjener å vinne krigen! I fjor leverte Oasis et album (Definitely Maybe) som hevet seg et hakk eller to over Blurs Parklife. I England «vant» Blur en knepen seier.

Men i år har faktisk Blur levert det beste albumet av de to involverte parter, selv om Oasis fremstår som et noe røffere band. Uansett – disse popkrig-fenomenene har alltid foregått i Storbritannia blant britiske band, og som oftest har begge parter hatt en suksessfylt fremtid i bransjen i ettertid.

Blur har ihvertfall utviklet seg en smule siden i fjor, og det går så absolutt i bandets favør. Vi snakker om kvalitets-pop som appelerer til flere enn tenåringsjentene som faller for fløtepusene i Take That og East 17, eller TV-stjernen Jamie Walters. Både Blur og Oasis leverer gode plater, og begge fortjener en viss oppmerksomhet – selv om hysteriet har tatt litt overhånd.

En av sommerens store hitlåter, Country House, var som å gjenoppdage den gode ånden som var å spore hos de gamle favorittene Madness på første halvdel av åttitallet. Britisk musikk har liksom hevet seg atter en gang, mye grunnet den pågående krigen. Det er ikke bare om å gjøre å nå det største publikumet, men de legger faktisk mye arbeid i å lage den beste platen.

Slik sett bli det en sunn konkurranse som vi lyttere kan få mye glede av. For The Great Escape er perfekt pop, om du vil. Dyktig fremført av et dyktig band bestående av en god vokalist, hjulpet av gode musikere.

Låtene er enkle og ufarlige, og framstår til tider som «knall-stilige», uten at det en eneste gang blir platt og overfladisk. Det er i seg selv en kunst, fordi denne formen altfor ofte blir patetisk og «teit», liksom. Det var den gode delen! Det negative er at Blur’s musikk fremdeles dufter litt for mye typisk engelsk! Det er vanskelig å se for seg at Blur vil kunne få én eneste hitlåt i USA. Det har å gjøre med deres erkebritiske holdning.

Som hos Morrissey og Paul Weller (begge superstjerner i megaklassen i England), har Blur lite å tilføre verden utenfor Storbritannia. Med tanke på å legge verden for sine føtter, tror jeg faktisk at Oasis scorer høyere. Vi har sett dette også før; The Jam ble gigantstore i hjemlandet, mens The Clash erobret verden uten at de trengte å kaste bort krefter på å holde Jam-gutta unna! Dette ser også ut til å være Blur’s svakeste punkt.

Likevel fortjener dette albumet litt skryt. Dette er nemlig ypperlig popmusikk som understreker at Storbritannia igjen er en interessant musikknasjon.